Kapitalisme og koronakropp

Det har ikke vært knirkefritt, men det globale markedssamarbeidet har vært så godt at bikinisesongen gjerne kunne vært noen måneder unna.

Er det noe vi ikke har manglet under pandemien så er det nemlig mat. Mens resten av verden har vært lukket ned og stengt, har de globale matforsyningskjedene fungert godt. Dette skyldes ikke sentral planlegging og store nasjonale beredskapslagre, snarere tvert om.

Matforsyningen består av tusenvis av private produsenter, leverandører og dagligvarebutikker, som har tilpasset seg situasjonen gjennom små og store beslutninger i hele kjeden. De har bestått en krevende stresstest.

Les også: «Kanskje vi for en gangs skyld skal lytte til de paranoide?»

Spørsmålet er om de er robuste nok til å overleve politikere som nå bruker krisen til å fremme selvberging og mer politisk styrt matproduksjon.

I et land der vi allerede har en selvforsyningsgrad på 90 prosent dersom vi regner med fisk som vi i dag eksporterer, fremmes det nå blant annet forslag i Stortinget om nasjonale beredskapslagre med korn. Riktignok vet man aldri hva den neste krisen er, men klarer internasjonale matforsyningskjeder å operere nesten som normalt under en pandemi som har satt nasjoner ut av spill, så er de mest sannsynlig både robuste nok og fleksible nok til å fungere under andre omstendigheter også.

Det betyr ikke at markedet alltid fikser seg selv, men et feilregulert marked gjør det i hvert fall ikke. Den største trusselen mot matsikkerhet både i Norge og i andre land, er økt proteksjonisme, tollbarrierer og stengte grenser som ødelegger de internasjonale verdikjedene.

Det vil ikke bare føre til matkrise, men også økonomisk krise for mange land.

Det ville kostet oss rundt 500 millioner kroner å etablere matkornlagre som holder for tre måneders forbruk i Norge. For å få til dette må vi hamstre korn på verdensmarkedet og overby fattige land for å fylle opp egne lagre. Dette er ikke bare usolidarisk, men også mest sannsynlig kontraproduktivt.

Les også: Koronakrisen har gjort at prisene på bind har blitt så høye at mange ikke har råd

Erfaring viser at når enkeltland begynner å hamstre, sette opp tollbarrierer eller stenge grensene for import eller eksport, så forplanter dette seg til andre land. Samlet sett fører tiltakene til at det som kunne vært håndterbare kriser bare blir verre. Den samme psykologien som førte til at norske dagligvarebutikker manglet dopapir før påske, slår til. Når noen hamstrer, må alle gjøre det, ellers risikerer man å sitte igjen uten noe.

Det ville vært dritt. Bokstavelig talt.

I troen på at man setter sin egen befolkning først gjennom å hamstre, stenge grensene for eksport eller innføre tollbarrierer, så stenges grensene også for andre matvarer, utstyr og maskiner man ikke har forutsetninger for å produsere selv.

Derfor er ikke svaret mer sjølberging og nasjonale kornlagre. Velregulerte markeder og åpne grenser er de beste virkemidlene for å sikre god matvareproduksjon og beredskap over hele verden, inkludert Norge.

Men selv om matforsyningskjedene har fungert godt, så er de ikke problemfrie. Belgiske myndigheter har oppfordret befolkningen til å spise pommes frites to ganger i uken for å ta unna overskuddsproduksjonen de vanligvis har eksportert til andre land. Det vi vanligvis spiser ute er ikke nødvendigvis det samme vi spiser hjemme.

Nedstengte restauranter og strenge karantenetiltak har selvsagt ført til mange endringer. Ifølge The Economist har omsetningen til McDonald’s gått ned 70 prosent i Europa.

Likevel er overfylte fryselagre med friterte poteter det minste problemet.

Vi produserer faktisk nok mat til å fø hele verdens befolkning, og vel så det. Likevel er fortsatt 820 millioner mennesker kronisk underernærte. Dette skyldes hovedsakelig menneskeskapte problemer som krig og konflikter, men også klimaendringer og ekstremvær. Politisk innblanding, med priskontroll, straffetoll og stengte grenser, ødelegger også verdikjeder og rammer de fattigste.

Les også: «Vi må ikke glemme de andre krisene»

Arbeidsledighet som følge av pandemien og manglende sosiale sikkerhetsnett kan føre til at mange flere vil stå uten inntekt og dermed få mindre å bruke på mat. Dessverre er det som vanlig de som har minst fra før som også nå blir rammet hardest.

Dersom politikere i tillegg skal vise handlekraft i form av proteksjonisme og handelsrestriksjoner, vil sammentrekningen av økonomien bli større og problemet verre.

Den største trusselen mot norsk matsikkerhet i begynnelsen av krisen var jo dessuten stengte grenser. Uten arbeidskraft fra EØS, ironisk nok, fryktet bondelaget å ikke ha nok arbeidskraft til å produsere årets avlinger. Nasjonal produksjon av mat ligger selvsagt til grunn for god matvareberedskap, men det alene sikrer ikke nok matvaresikkerhet. Vi er også avhengige av andre innsatsfaktorer, enten det er sesongarbeidere, import av dyrefôr, maskiner og utstyr.

Norge har altså all interesse av å sørge for at internasjonal handel fungerer og heller sørge for å fikse de delene av verdikjedene som ikke fungerer, enn å forsøke å erstatte dem.

De av oss som har gått opp noen kilo siden mars er i hvert fall bevis på at markedet og markedsøkonomien fungerer. Dessverre.