Idrettens demokratiske problem

Fotballspillere feirer ofte målene sine på regissert vis, og Cenk Tosuns scoring i EM-kvalifiseringen mot Albania så også ut til å følge en plan. Tosuns seiersmål på overtid ble fulgt opp av militær honnør på banen og i garderoben, og det kreves ikke fantasi for å se hilsenen i sammenheng med Tyrkias angrep på den kurdiske YPG-militsen i Nord-Syria.

Det europeiske fotballforbundet UEFA truer med straff siden politiske og religiøse markeringer er forbudt på fotballbanen. Antakelig slipper de tyrkiske spillerne unna med bot, slik kosovoalbanske spillere på Sveits’ landslag fikk da de i en VM-kamp mot Serbia framstilte den albanske ørnen med hendene.

Autoritære ledere som Recep Tayyip Erdogan, Vladimir Putin og deres diktatoriske kolleger i Qatar har for lengst forstått idrettens propagandaverdi. OL i Berlin i 1936 var utstillingsvinduet for det tredje riket – et bilde som ble forstyrret av at det norske bronselaget slo Tyskland foran øynene på Hitler og Goebbels. Sovjetunionen og DDR brukte også idretten for å vise overlegenhet og skape oppbyggelig patriotisme, og i negativ eller positiv grad er mesterskapene brukt politisk.

Fotball-VM i Sør-Afrika i 2010 var viktig for et helt kontinent, for et nylig sammenslått Tyskland var VM i 2006 det første eksempelet på at tysk patriotisme kan ha et positivt fortegn. Også våre egne vinterolympiader har vært politiske manifestasjoner – 1952-OL var et uttrykk for optimismen etter krigen.

Idrett er politikk på godt og vondt – mest vondt, og det verste er at idrettens fremste ledere møter de politiske, humanitære og økonomiske problemene med ord så tomme at de må være innkjøpt fra nærmeste kommunikasjonsbyrå. Da idrettspresident Berit Kjøll ble bedt av Bergens Tidende om å si noe om Qatar og menneskerettigheter i forkant av VM i friidrett, svarte hun med samme tåkeprat som ga henne presidentvervet. «Norges idrettsforbund tror mer på deltakelse og dialog framfor boikott. Vi ser at mange land som har fått tildelt store internasjonale idrettsarrangement de senere årene, har utfordringer på områder som omhandler menneskerettigheter.»

Javel? Vestlig boikott av et OL ble sist gjennomført i 1980 i protest mot Sovjets invasjon av Afghanistan. Qatar har ikke invadert noen, men landets forbruk av menneskeliv for å arrangere propagandamesterskap burde ha vært møtt med boikott. Dialog er en samtale mellom to parter. Qatar samtaler ikke med noen.

Etter VM i friidrett burde Kjøll ha blitt bedt om å dokumentere dialogen med Qatars sjeiker om menneskerettigheter. Og gjerne om «utfordringene» det må være at mesterskapene dreper mennesker som bygger arenaene, veiene og hotellene. Den tyske TV-kanalen WDR har fått ut tall fra den nepalske regjeringen som viser 1426 omkomne arbeidere fra Nepal mellom 2009 og 2019. I tillegg kommer et ukjent antall døde arbeidere fra Bangladesh og Pakistan. Dialog hjelper ikke døde arbeidsfolk.

Qatar har ingen tradisjoner for håndball, friidrett, boksing, svømming, sykling eller fotball – for å nevne idrettene der emiratet med angivelig 2,7 millioner innbyggere arrangerer sine store mesterskap. Det rike kongedømmet Norge med det doble av Qatars befolkning, har vist hvor vanskelig det er å få arrangert et internasjonalt mesterskap her i landet. Håndball for kvinner kan gå, men de to norske verdensmesterskapene i sykling har vært økonomiske katastrofer. Friidrett? Nei. Fotball? Glem det. Vinter-OL? Neppe, fordi vi aldri blir enige med oss selv. Eller demokrati, som det også kalles.

Det pågår en kollisjon mellom demokratiske verdier og autoritære og totalitære regimer, der uvirkelige pengemengder brukes og et stort antall liv går tapt av PR-hensyn. Idretten ødelegger også for seg selv ved å sette profitt foran demokrati og menneskerettigheter. Når VM spilles i Qatar i 2022 får verden det beste eksempelet på at fotballen undergraver seg selv. Varmen i ørkenlandet gjør at en annen av fotballens pengemaskiner – Premier League – settes på pause. Fotball-VM er et sommerarrangement, men i 2022 går kampene i november og desember for å unngå den verste heten.

Politisk bevisstløshet kombinert med grådighet og korrupsjon har banet veien for mesterskap arrangert av regimer som ikke lar seg hemme av menneskerettigheter. Vesteuropeiske idrettsledere som møter forholdene i Qatar med et skuldertrekk og tyrkernes angrep på en milits som har kjempet mot IS, må møtes med klare krav. Propaganda­arrangementer må møtes med politikk framført av ledere som står for noe – ikke flere fraser om «dialog» og annet enn kjøllsk tomprat.