Velferdsmiks er høyretriks

I mange kommuner kommer det vi ofte kaller «eldrebølgen» for alvor de neste fire årene. Vi blir flere eldre, og uansett behov er det kommunene som har ansvar for at våre eldre skal få leve aktive, verdige og trygge liv. Det er en enorm oppgave som venter de lokalpolitikerne som velges på mandag.

NHO Service og Spekter ønsker å løse oppgaven gjennom en «velferdsmiks». De vil slippe flere kommersielle aktører til etter modell av barnehageforliket fra 2003. Høyrepartiene omfavner ideen og går over hele landet til valg på å konkurranseutsette omsorgen for våre eldre. Frp i Oslo vil ha all – all – eldreomsorg ut på anbud.

«Velferdsmiks» høres tilforlatelig ut. Likevel har Arbeiderpartiet takket nei til invitasjonen.

Hvorfor?

La oss begynne med barnehagesektoren. Barnehageforliket ga oss tilnærmet full barnehage-dekning. Stoltenberg II-regjeringen gjennomførte en storstilt utbygging, med kommunal innsats og viktige bidrag fra ideell og privat sektor. Så hvorfor ikke gjøre det samme i eldreomsorgen?

Fra å ha vært en slags dugnad i starten, har barnehager blitt en stadig mer lukrativ business for store, kommersielle aktører. Enkeltstående barnehager kjøpes opp av kjeder og store selskaper. Siden 2005 har Norge fått 230 flere kommersielle barnehager samtidig som 150 ideelle barnehager har forsvunnet. Antall barn i kommersielle barnehager har økt med nesten 50.000. Store kommersielle konsern har i dag kontroll over 30 prosent av sektoren. Andelen øker stadig og kan bare stoppes gjennom strengere reguleringer, slik vi har fremmet en rekke forslag i Stor-tinget for å gjøre noe med.

Utviklingen i barnehagesektoren hvor kommersielle aktører vokser raskt, utgjør med andre ord en klar advarsel til de lokalpolitikerne som nå skal gi flere eldre en bedre omsorg. Og konkurranse og anbud passer mye dårligere for våre eldre enn for barna våre. Til tross for at barn har ulike behov, er en barnehage tross alt et velferdstilbud hvor det er ganske oversiktlig hvilke krav som må gjelde til innhold og bemanning.

For våre eldre er bildet mye mer sammensatt. Noen trenger hjelp med innkjøp eller transport til dagsenteret, andre trenger hjemmehjelp og avlastning, flere trenger en tilpasset bolig, mange er totalt pleietrengende og trenger plass på et trygt sykehjem. Kommunene må ha et omfattende system på plass for å tilby riktig hjelp til hver enkelt. Det krever planlegging, styring og kontroll. Å slippe de store kommersielle kjedene inn i en så sammensatt sektor vil gjøre at folkevalgte taper oversikt og mulighet til å gi et tilpasset tilbud til hver enkelt.

Sykepleiere og helsefagarbeidere vil også tape lønn og pensjon. Vel 90 prosent av kostnadene ved drift av sykehjem går til lønn og pensjon. Det er her det ofte kuttes for å hente ut over-skudd. I Oslo tjener sykepleiere i snitt 60.000 kroner mer i kommunen enn i en NHO-bedrift. For helsefagarbeiderne er gapet enda større. Og viktigst: Våre eldres behov vil hele tiden måtte veies opp mot kommersielle eieres behov for inntjening og ønske om å hemmeligholde feil og avvik som «forretningshemmeligheter». Hvordan er det mulig å tro at de eldre vil vinne på det?

Rekken av eksempler på hvor ille dette kan gå, er lang. Ambeas sykehjem i Sverige har vært rystet av skandaler med underernærte eldre og bleier som ble veid for å finne ut om de var fulle nok til å bli skiftet. Et bo- og servicesenter styrt av Nordlandia i Moss ble rystet av skandalen der en mann døde som følge av mangelfull sårpleie. Om natten gikk én sykepleier vakt for beboere i tre etasjer, med én ufaglært. Det var det hele. I dag har kommunen tatt driften tilbake.

Høyresiden mener kommersielle selskaper i velferden er nødvendig for innovasjon. Men den kommunale eldreomsorgen kan være like, om ikke mer, nyskapende der den ledes og finansieres godt. Som tilbudet «rosa busser» i Oslo, som frakter eldre fra eget hjem til aktiviteter utenfor hjemmet, til prisen av en honnørbillett. Eller som i Søgne, der kommunen sponser eldre som spiser ute sammen en gang i måneden. Eller i Trondheim, der sykehjemmene har egne serviceverter som ordner praktiske oppgaver og tilbringer tid med de eldre, slik at sykepleierne får tid til å gjøre jobben sin.

Én ting kan vi være enige om. Vi står foran en stor utfordring når vi nå skal gi flere eldre omsorg og samtidig gjøre omsorgen bedre. Det vi trenger for å møte den utfordringen, er ikke press på lønn og pensjon, hemmelighold av avvik og oppstykkede tjenester. Det vi trenger er å utdanne flere fagfolk, en økonomi som setter kommunene i stand til å bygge ut og velferdsteknologi som letter arbeidspresset på de ansatte.

Derfor sier Arbeiderpartiet ja til å prioritere eldreomsorgen både nasjonalt og lokalt. Og til invitasjonen om en velferdsmiks takker vi høflig nei – eller nix!