Tilfeldighetenes spill

Plutselig sitter jeg her igjen. I den varme leiligheten min på Grünerløkka. Stryker fingrene gjennom et nydusjet hår. Jeg ser ut av vinduet og ut på skolegården på andre siden av gaten. To familier og en hund. Barna leker. Fotball og badminton. Kaster pinne. Hunden løper etter. Det samme gjør barna. De smiler, ler og kaster seg rundt i gresset i ekstase.

Egentlig er de ikke så ulike fra barna jeg nylig traff i Myanmar. De hadde også en hund de lekte med. Men det er likevel stor forskjell mellom disse barna og barna som nå leker i skolegården på Grünerløkka.

Barna i skolegården er sammen med sin mor og far. De går på skole og har uendelige muligheter å se frem til. De er mette, varme og skal sove i et eget, trygt hjem i natt.  Fri for bekymringer og glade til sinns. Akkurat som det skal være. I Myanmar, nærmere bestemt i byen Myitkyina i Kachin State, er ikke dette tilfelle. Joda, barna her leker også med en hund. Da jeg møtte dem jaktet hunden en gul ball som barna kastet avgårde mens de smilte og lo. Men sammenlignet med barna i skolegården på Grünerløkka, er leken til barna i Myitkyina kortvarig.

Disse barna går en usikker fremtid i møte. Flere av dem vil ikke få muligheten til å utdanne seg og vil med det ha færre sjanser til å skaffe seg en jobb. De vil ikke kunne forsørge verken seg selv eller familien sin. Mange vil ty til narkotika og kriminalitet som eneste utvei, som så mange før dem. Generasjoner av ungdom vil gå tapt mens de venter på å få returnere til sine egentlige hjem.

Disse barna er nemlig tvunget på flukt. I sitt eget land. På grunn av varige, væpnede konflikter, forfølgelse og naturkatastrofer som flom og jordskjelv, som jevner landsbyene deres med jorden.

Ungdommene jeg snakket med i Myitkyina, som nå bor i leire for internt fordrevne, har lenge ønsket å returnere hjem. De trodde dette var en midlertidig situasjon. De trodde at det hele skulle gå fort over slik at de kunne dra tilbake til det som er kjent, til hjemmene sine, eiendelene sine og familiene sine. Men flere av dem har vært her i mange år. Og de fleste vil bli værende en god stund til.

Myanmar har gjennom fem tiår vært et av de mest undertrykkende militærregimer i verden. Den politiske endringen som har funnet sted de siste årene, markerer et historisk skille for landet, men det er liten tvil om at endringene ikke vil skje over natten Det finnes utallige konflikter i skyggen av militærregimet, og utfordringene knyttet til de mange etniske grupperingene er omfattende. Som regel er de første skrittene mot demokrati og åpenhet lettere enn de neste. Uansett hvor mange og store skritt som blir tatt i tiden fremover, håper jeg de vil gå i riktig retning. For jeg har med egne øyne sett at det finnes så altfor mange som ikke får den hjelpen de trenger.

Når jeg sammenligner barna i skolegården på Grünerløkka med barna jeg møtte i en av de mange leirene i Myanmar, slår det meg hvor like de to situasjonene egentlig er. Barn som leker. Barn som oppfører seg som barn. Slik det er meningen at de skal gjøre, uansett hvor de kommer fra.

Jeg blir sint over tilfeldighetene som gjør at noen barn må vokse opp med krig, konflikt og ustabilitet og andre ikke.

I Myanmar møtte jeg uskyldige barn og unge som er blitt frastjålet sine eiendeler, sin verdighet, og i noen tilfeller også sin familie. De kjemper videre for et bedre liv og gjør det beste ut av hva de har, frem til de en dag forhåpentligvis kan returnere til sine hjem.

Dette møtet, gir meg enda større motivasjon til å ta min del av det globale ansvaret. Det er lett å glemme at vi alle har et slikt ansvar. Med det mener jeg ikke at alle skal ta ansvar for å løse alle vanskelige og vonde situasjoner i verden. Men vi må i større grad ta innover oss at mange mennesker ikke har det så bra som oss. Og på vegne av dem må vi heve stemmen og reagere. Gjøres det mye? Ja. Gjøres det nok? Nei.

Verden reagerer som regel først når vi selv blir redd for å rammes. Flyktningkrisen i Europa er et eksempel på dette. Det er når vi selv blir påvirket i større eller mindre grad at krisene blir tatt på alvor og tiltak iverksatt. Et argument jeg ofte hører, er at vi ikke kan eller klarer å bry oss fordi problemene ligger for langt borte fra oss i Norge. Denne forklaringen er utdatert, og holder ikke mål. Måten vi velger å møte andres lidelser på er avgjørende for hvilken verden vi ønsker å leve i.

Barn verden over blir i dag frastjålet fundamentale rettigheter, som retten til utdanning og beskyttelse. Det er en stor urett, for det er disse barna som er fremtiden. Det høres ut som en stor klisje, og det er det kanskje også. Men det er også sannheten. Det er disse barna vi må bygge opp om og heve stemmen for.

Barna jeg møtte i Myanmar er blant de mange som forsvinner i kampen om de heteste og mest aktuelle nyhetene. Jeg skulle ønske det var slik at dersom en konflikt ikke snakkes om i media, så er den over. Dessverre er ikke dette en realitet. Vi skylder barna i Myitkyina og verden over å heve stemmen, skape oppmerksomhet om de glemte krisene og sammen jobbe for at de skal få de samme mulighetene som barna som leker i skolegården på Grünerløkka.