Kanskje vi trenger Trond Giske? skriver Jo Moen Bredeveien.
Her er mitt svar som tillitsvalgt:
Nei.
Ingen trenger Giske.
Denne samtalen burde være ferdig for lenge siden. Jeg har hørt dette i mine kretser til det kjedsommelige.
Kevin Spacey er min favorittskuespiller, Harvey Weinstein er en genial filmskaper, og Trond Giske var akkurat det vi i fagbevegelsen trengte i Ap.
Harvey og Kevin m.fl. har trukket seg greit tilbake og sluttet å jobbe med det de gjorde, men verden går videre allikevel. Filmer og serier blir laget allikevel, og det med god kvalitet.
Vi trenger dem ikke.
Disse som har forgrepet seg på mennesker og gjort dem ekstremt utilpass. Disse som har tvunget seg innpå unge kvinner på fylla eller ellers, uten en tanke på sin egen posisjon. Disse som har vært ledere i navnet og utnyttet makt, og disse som har vært «helt uvitende» om sin egen posisjon i møte med unge, engasjerte mennesker.
Vi trenger dem ikke.
Disse har kanskje ikke brutt lover, men de har brutt tillit. Unge kvinner og menn har opplevd ting som de ikke bør oppleve på grunn av disse. Handlingene deres har bidratt til en vegring mot å ta verv og stillinger.
Les også: Støres oppskrift: Slik skal han få Arbeiderpartiet på offensiven
De har gjort at medmennesker ikke har det bra, de har gjort folk ukomfortable og utrygge.
Det finnes ingen unnskyldning for slikt. Og her må vi skille; Ap er i en dyp krise. Forholdet til fagbevegelsen er tynnslitt, men det er også deres forhold til folk flest. Giske er ikke løsningen, han og hans sak er en del av problemet, og krisen begynte lenge før han forsvant.
«Men er Metoo viktigere enn alle andre politiske kamper? Enn at Ap forvitrer?»
Ja. Hvis det er slik at Ap forvitrer uten Giske, og hvis man skal kalle det en politisk kamp at Ap er i ferd med å forvitre, og hvis man skal kalle metoo for en politisk kamp, så ja. Da er metoo viktigere.
Det at Norges største parti må klare seg uten én person må kunne sies å være mindre viktig enn en internasjonal bevisstgjøring om overgrep, seksuell trakassering, rolleforståelse, maktmisbruk og ekskludering.
Ja, det er viktigere enn en enkeltperson. For det er bare det han er, en helt vanlig politiker-mann som heller mot venstre og hadde et OK forhold til fagbevegelsen.
Giske har fått et slags frelser-stempel fordi han var tydelig i venstresjiktet i Ap, han var fagbevegelsens mann.
Akkurat det som mange mener Ap mangler i dag.
Jeg ser den, og jeg forstår hva som er ment, og jeg skulle så veldig ønske at Kevin Spacey kunne vært med i siste sesong av House of Cards. Han hadde gjort serien bedre. Men sånn er det ikke.
Og heldigvis trenger vi dem ikke. Verden vrimler av gode skuespillere som innser sin rolle overfor andre mennesker. Og slik er det med politikere også.
Når vår nåværende regjering har loddtrekning hver måned om hvem som skal bekle hvilke poster, så kan jeg ikke tenke meg noe annet enn at det største og mest organiserte partiet i Norge må ha flere kandidater på lur.
Ingen trenger Trond Giske.
Det finnes ikke noe høyere prinsipp enn det å ivareta nye og unge i bevegelsen på en god måte. Vi kan ikke slå oss til ro med at han «ikke er feilfri».
Eller mer direkte fra forrige kronikk:
Hvor tungt veier Trond Giskes overtramp om vi setter dem opp mot hva han kan utrette som et verktøy i arbeiderbevegelsens tjeneste?
Svaret er: tungt. Veldig veldig tungt. Jeg, som tillitsvalgt og kvinne nekter å tro at INGEN andre kan gjøre den jobben.
Hvis det virkelig er sånn at det er Giske som er den eneste og ekte frelseren for arbeiderbevegelsen, så har det gått gale lenge før han begynte å «klå på damene».
Hvis Norges største parti virkelig ikke har NOEN andre som heller mot venstre og fagbevegelsen, som ikke har skremt vekk unge kvinner, som har holdt hender og tunge for seg selv, som har et bevisst forhold til rollen sin, som innser at en maktposisjon fordrer ansvar, som ikke har bidratt til at unge tillitsvalgte har et godt og trygt første møte med bevegelsen.
Ja, da kan du bare drite i det.
Arbeiderpartiet trenger noe, men de burde ikke trenge Trond Giske.