Dommeren dømmer og godt er det. Vi trenger rivalisering. Vi trenger Mourinho som krangler med, ja alle i grunn. Vi trenger en sår Wenger som parerer angrep fra sine kolleger. Vi trenger klubbspillere som vil dø for drakta og da også skape litt kvalm. Altså da litt hyggelig kvalm.
Les også: Hva nå, legender?
Les også: Hva skjedde med 4-4-2?
Les også: United, med søvngaranti
Fotballkamper skal vinnes for enhver pris. I dette ligger det også å få motstanderen ut av fatning. En finger i øyet er å gå for langt, men litt klyping i puppen eller lugging under armen er innenfor. Tråkke på foten til han som dekker deg opp på corner skjer titt og ofte. Holde litt i trøya enda oftere. Men til sjuende og sist er det dommeren som skal holde tak i kampen og blåse om noen holder tak i en drakt. Det er han som dømmer og så lenge han ikke blåser er det fritt fram for knep, triks og ufinheter.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Les også: Gull i VM eller PL?
Det er ofte de sprø hendelsene vi husker fra fotballen. Hvem kan glemme Cantonas karatespark? Eller Bartons slag mot Tevez i et håp om å få en til utvist på vei ut av banen etter å ha fått rødt selv? I dag møtes Arsenal og Manchester United. Det er ikke bare fred og fordragelighet klubbene imellom, og i hvert fall ikke mange teselskap med Mourinho og Wenger. I 2003 bommet Van Nistelrooy på straffe, godt på overtid, på stillingen 0–0. Etterpå feiret Arsenal-forsvarer Martin Keown som om han hadde scoret og hoppet opp og nesten på Van Nistelrooy. Men det jeg husker best er hvordan Van Nistelrooy beholdt roen og bare rygget unna. Ingen kunne sagt noe på det om han hadde fiket til Keown. Zidane mistet hodet i VM og det var etter en ordveksling. Van Nistelrooy ruslet rolig bort etter angrepet av omtrent hele Arsenal. Nå skal det sies at United-spissen fikk Vieira utvist rett før, og det er litt av grunnen til at Arsenal raste, men sånn er fotball. Dommeren dømmer. Og det er derfor fotball er så fascinerende.
