J.K. Rowling er ikke død

Er det verdt å holde fast på en historie som jeg selv begynner å ta mer avstand fra?

I løpet av den siste tiden har det florert med artikler om kunstneres kontroversielle holdninger og utsagn i media.

I mai postet sanger Lana del Rey et bilde på instagram om feminisme som fikk antirasistiske feminister til å se rødt. Kort tid senere fikk J.K. Rowling nettet til å koke etter ytterligere transfobiske kommentarer på Twitter.

«Forfatterens død» har vært debattert lenge og har igjen blitt dratt fram senest i slutten av Juli, i Ida Madsen Hestman i sin kommentar om Rowling.

I innlegget hevder Hestman at forfatteren er «død», altså at Rowlings personlige holdninger og biografi ikke spiller en vesentlig rolle i Harry Potter-tekstene.

Les kommentaren her: «Forfatteren er «død», lenge leve Harry Potter»

Det er leseren selv sin oppfatning av teksten som er relevant.

Denne ideen stammer originalt av den franske litteraturkritikeren Roland Barthes sin teori kalt «Forfatterens død.» som ble utgitt i 1967. I likhet med Hestman hevder Barthes at når teksten avsluttes og publiseres så er det leseren som eier den, ikke forfatteren.

Å skille kunstner fra kunstverk på denne måten kan i beste fall bevare kunstens egenverdi slik som Madsen illustrerer, men den moderne debatten virker å dreie seg mer om publikums behov for å forsvare egen moral og begrunnelse for å fortsette å støtte noen de egentlig er uenig med.

Samtidig som Harry Potter-generasjonen har langet ut mot Rowling på Twitter så har de også prøvd å finne en måte å gjenvinne et sterkt barndomsminne på. Konklusjonen om at kunstens reelle verdi ligger i leserens egen tolkning er derfor en fristende tanke når man møter på slike konflikter som mange Harry Potter-fans gjør nå.

Likevel er det noe problematisk med denne konklusjonen når teksten det er snakk om er selve merkevaren til forfatteren. For J.K. Rowling er ikke død. Hun er en rik, priviligert og anerkjent frontfigur i litteraturens verden med mye påvirkningsmakt. På Twitter alene har hun 14,3 millioner følgere.

Les også: «Er det ikke lov å mene noe lenger, skriker folka som mener mest av alle»

Det er også på denne plattformen hun er mest aktiv i ytringene sine.

Påvirkningskraften hennes er derfor enorm, og måten hun har kommet til toppen på er nettopp gjennom Harry Potter som hun har og vil fortsette å profitere på.

Neste år er det ti år siden den siste Harry Potter filmen ble sluppet på kino. I talen sin på filmpremieren i London, 2011 spøkte Rowling med at hun skulle skrive flere bøker om gutten med lynarret.

Til tross for at det ikke har kommet en åttende bok i serien har Rowling ved flere anledninger fortsatt å utvikle trollmannsuniverset hun skapte i 1997. Ved gjentatte anledninger har Rowling kommet med endringer eller tilleggsinformasjon om universet sitt som ikke er å finne i den publiserte teksten.

Blant annet forklarte hun i 2016 at lykantropi (Overtroen på at et menneske kan forvandles til en varulv) var en allegori på hiv- og aids-stigmatisering. Dette fikk LHBT+-fanskaren til å reagere fordi en av de sentrale skurkene i boken, varulven Fenris Vargar, er notorisk fordi han hovedsakelig jakter på småbarn og tenner på å smitte dem med sykdommen sin.

Andre eksempler som at skolerektoren Albus Humlesnurr viser seg å være homofil, eller endringer i Hermine Grang sin etnisitet tyder på et forsøk på å forbli relevant og moderne uten at det er nevnt i bøkene.

Til tross for at Rowling oppfordrer fan-fiction av universet sitt så er det henne selv som er den ultimate mesteren over verket. Å tro at forfatterens egne utsagn, intensjoner og endringer av teksten ikke påvirker hvordan vi selv leser teksten er naivt.

Les også: Første gang hun vandret pilgrimsruta, gikk Joanna fra katolikk til ateist: – Troen slapp bare taket

Selv om vi selv kan kontrollere hvordan vi vil tolke teksten, så blir vi fortsatt påvirket av forfatterens egne uttalelser.

Når Rowling er selvdeklarert som herskeren over eget univers selv utenfor bøkene og filmene så gjør det det umulig å separere henne fra kunstverket. Hun har vært og vil fortsatt være Harry Potter sitt ansikt utad, og hun vil fortsette å profitere på den suksessen.

IMDB annonserer at allerede neste år skal den tredje oppfølgeren av «Fabeldyr og hvor de er å finne» slippes ut til offentligheten. Rowling er selvfølgelig manusforfatter og kommer til å fortsette å kapitalisere på dette universet så mange av oss som vokste opp med, elsker.

Selv om jeg er enig med Hestman i at tekster er ambivalente og kompliserte så er jeg uenig i konklusjonen hun trekker om at kunstnerens egne holdninger ikke representerer kunstverket.

Rowling er og blir synonym med Harry Potter i mange år til selv om hun mister tilhengere.

Forfatteren er ikke død, men lever i beste velgående på en serie hun avsluttet for snart ti år siden, og så lenge det kommer nye oppdateringer om serien, spin-offs og annet gods for fansen så kommer hun til å fortsette å leve på dette varemerket.

Så i stedet for å spørre meg selv, en livslang Harry Potter-fan som selv vokste opp med historien, om jeg kan fortsette å like Harry Potter selv om jeg er uenig med Rowling, så spør jeg: Er det verdt å holde fast på en historie som jeg selv begynner å ta mer avstand fra? For mange vil nok svaret fortsatt være «ja», og jeg forstår dem for disse bøkene betyr utrolig mye for utrolig mange.

Jeg skal ikke si hva som er rett og galt for det må være opp til den enkelte leser, men i stedet for å tviholde på noe som muligens gir deg en bitter smak i munnen så finnes det alltid nye, rike historier er ute å oppdage i stedet.