Tidligere kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) flagget i Utdanningsnytt 17. juli at han har visse betenkeligheter før de nye læreplanene rulles ut til høsten. Han er bekymret for at basisfag som norsk, engelsk og matematikk igjen kommer i bakgrunnen. Han har rett. Men, han har selv en del av skylda.
La oss forklare dette i lys av pedagogikkvitenskapen.
Fagfornyelsen er egentlig en strategisk rammeplan for det pedagogiske og faglige innholdet i grunnskolen og videregående skoles første trinn (VK1). Arbeidet med denne planen startet allerede våren 2013, under Stoltenberg-regimet. Solberg-regjeringen tok over høsten 2013. Isaksen satt som kunnskapsminister fra oktober 2013 til januar 2018.
Les også: Live stream-konserter og digital pils: Slik blir årets fadderuke
Hva så? Jo, en rammeplan for skolen vil alltid ha et snev av en sammenblanding av politikk og pedagogikk.
Det som i stor grad avgjør blandingsforholdet er arbeidsgruppen som utarbeider selve planen og den sittende politiske ledelse i landet. Det er også regjeringen som til syvende og sist godkjenner offentlige læreplaner for skolen, og det er regjeringen som velger ut hvem som skal sitte i arbeidsgruppene.
Det var altså en rødgrønn regjering som nedsatte arbeidsgruppen.
Da en blåblå regjering overtok makten høsten 2013, tok de samtidig med seg den etablerte arbeidsgruppen med tilhørende mandat. Således har den mer venstreorienterte pedagogikken fått overleve inn i en mer høyreorientert regjering. Nærmest som en trojansk pedagogisk hest. Og den hesten åpner seg skolestart 2020.
En av verdens fremste læreplanteoretikere, den amerikanske fagpedagogen Phillip Phenix advarte også mot slike tildekte, men ytterst reelle og motsetningsfulle pedagogiske farer, og som i siste instans rammer lærerne og elevene.
Han så også problemer med å lage læreplaner som i for liten grad tar hensyn til fagenes egenart.
Det å slå sammen fag og emner til mega-fag i tverrfaglighetens navn, løser ingen læreproblemer. I stedet skapes nye problemer, ikke bare for elevene, men også for lærerne som skal forsøke å tilrettelegge for slik læring. Dernest gir dette en skole med indre konflikter og dårligere læringsmiljø – med lavere sosioøkonomisk vekst, som igjen har uheldige konsekvenser for fremtidens samfunn.
Fagfornyelsen legger opp til en slik pedagogisk virkelighet. Nå kommer nye temaer og tverrfaglige tilnærminger til å prege skolen. La oss nevne som eksempel de tverrfaglige temaene «Demokrati og medborgerskap», «Bærekraftig utvikling» og «Folkehelse og livsmestring».
Les også: «De fikk valget mellom å være lojal mot byråkratiet eller finne seg en ny jobb»
Disse tverrfaglige temaene vil selvsagt spise tid fra andre fag og emner.
Skoletiden er den samme som før. Tida er konstant i skolen. Det er heller ingenting i fagfornyelsen som gir lærere eller rektorer mer selvstendig ansvar, makt og myndighet, og dermed reell innflytelse på hverdagen i egen skole.
Logikken er klar: når mer kommer inn, må tilsvarende ut. Faren er dermed stor for at også basisfagene vil bli berørt. Fagfornyelsen forsøker å dekke dette til ved å slå sammen temaer og gi dem nye navn. Dette gjøres blant annet med ordet «tverrfaglighet».
Det betyr at ett tema skal sees i lys av mange andre fag og emner.
I praksis reduserer det en grundigere behandling av et emne i seg selv. For å tildekke denne overfladiskheten, innføres ordet «dybdelæring». Men ut fra tverrfaglighetens prinsipp, blir dybde det samme som bredde. For hvordan skal elevene få tid til å gå i «dybden» når utallige temaer skal gjennomgås?
Læring av grunnleggende ferdigheter, som i matematikk og norsk, vil kunne lide under slike forhold, hvis disse fagene i for stor grad blandes med andre temaer og synsvinkler.
Basisfagene mister sin egenart og sine egne løsningsmåter. Det kan gi konsekvenser for det faglige grunnlaget som skal til for å møte den fag-disiplinære virkelighet på de øvre trinnene i videregående skole og i høyere utdanning.
Det var en slik tenkning som også fikk utvikle seg på 1980-tallet, hvor fag som fysikk, kjemi biologi, astronomi, historie, livssyn og samfunnskunnskap, ble slått sammen for å bli ett tverrfaglig mega-tema.
Dette ble da kalt for Orienteringsfag (O-fag).
Les også: «Vi trenger en skole der hele barnet står i sentrum. Der vi ikke har det ikke travelt»
Resultatet ble at den ene siden i læreboka handlet om dvergplaneten Pluto, mens neste side handlet om den russiske revolusjon. Slik ble alt koblet sammen i en eneste tematisk lapskaus. Selv den beste pedagog måtte gi opp.
I en kronikk i Dagsavisen 12. august 2019 advarte vi også mot at en slik kunnskapsutvikling i skolen faktisk kan utgjøre en samfunnsrisiko. Årsaken er at basisfagene vil kunne komme i andre rekke, og pedagogikken forsvinner som rettesnor for både innhold og metoder i skolen. Det er dit vi er på vei nå, gjennom fagfornyelsen.
Vi er ikke sikre på at det er dit dagens regjering vil, og det er nok det Isaksen nå, etter langt om lenge, også har innsett. Hvis det blir for lite samsvar mellom det læreplanene i skolen sier, og det politikerne ønsker, vil det bli problemer for den pedagogiske praksis. Det blir et pedagogisk vakuum, som over tid vil rive ned kunnskapsutviklingen og læringen i skolen.
En slik motsetningsfylt situasjon vil da møte alle styrende og utøvende ledd i skole- og utdanningssektoren – som til slutt vil treffe lærerne og elevene i hver time, gjennom hele skolegangen.
PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.