For alle som har tenkt at vi lever i et klasseløst samfunn, må det være en skuffelse å se den Høyre-styre regjeringas krisepakke demonstrere et usvikelig klasseinstinkt, da den ble lansert fredag i forrige uke. Under en overflate av fellesskap og samhold, buldrer økonomisk konflikt og konfrontasjon.
En krisesituasjon har gjerne denne doble karakteren; samhold og konflikt. Krisa stiller de store samfunnsklassene overfor et felles problem.
De blir enige om at det må løses, og dette skaper samhold.
Så kommer spørsmålet om hvordan problemet skal løses, på hvem sine premisser? Og klassekampen er i full gang.
Israel: Benjamin Netanyahu bruker nå korona-krisen for alt den er verdt (+)
Det er ganske interessant å observere utfallet av denne klassekampen fra fredag i forrige uke fram til mandag denne uka. Det sier noe om styrken til den organiserte arbeiderklassen i Norge.
Det er to måter å tenke om regningen for koronoakrisa på. Den ene er at dette er en unntakstilstand der alle regler endrer seg. Når staten har diktert nedstenging, må staten ta de økonomiske kostnadene. Denne viljen viste Høyres statsråder da de umiddelbart ville tilgodese bedriftseierne ved å lempe ansvaret for å betale 13 av de 15 første permisjonsdagene over på skattebetalerne (et riktig tiltak).
Den andre tenkemåten er at vi i hovedsak følger vanlige regler og lar regningen havne der den havner. Denne viljen viste Høyres statsråder da de ikke ville gjøre det samme for permitterte arbeidere som for permitterende bedriftseiere. Den ansatte skulle miste nesten 40 prosent av inntekten, kapitalisten skulle hjelpes av staten.
Tjener du 500.000 kroner i året, skulle du ned på nivået 312.000 i året. Men det blir verre.
Den borgerlige regjeringas «redningspakke» tok faktisk enda mer fra ansatte som permitteres. Bare deler av regningen ble sendt til staten. Resten ble sendt til folk som nå blir permittert.
I stedet for full lønn i de 15 dagene bedriften normalt skal dekke, ville Høyre dumpe deg ned på 62,4 prosent av lønn. Sett at du har lønn som en gjennomsnittlig industriarbeider, 496.400 kroner i året. Ifølge LOs utregning, taper du 7200 kroner på 13 dager. Som følge av Høyres «redningspakke».
Hvordan kan Høyre mene at dette er en rimelig forståelse av «dugnad»?
Muligens fordi dette brå inntektskuttet skulle ramme arbeidsfolk som ikke kan ha hjemmekontor. Det vil si mennesker som befinner seg så langt fra Høyre-statsrådenes virkelighet at de knapt slår inn på radaren.
Like tydelig er kontrasten mellom bedriftseieren, som umiddelbart skulle hjelpes og kompenseres, og alle kunstnere og kulturarbeidere med enkeltpersonsforetak. De skulle settes på bar bakke. De mister levebrødet. De tilhører heller ikke klassen som utløser Høyres statlige morsinstinkt. Det er det bedriftseierne som gjør.
Krisa gjør Høyres klassekarakter nesten overtydelig og dét mens hele samfunnet følger nøye med på hvert steg regjeringa tar. Konfrontasjonen kom umiddelbart. LO kalte regjeringas forslag «urimelig» og «uakseptabelt». LO-lederen uttalte: «Det er en sosial dimensjon i dette som vi ikke skal undervurdere. Dette er ekstremt dramatisk for mange lavtlønte,
I denne situasjonen var det nødvendig for venstresida å agere offensivt og resolutt.
Når staten stenger ned, bør staten tar regninga. Arbeidsfolk skal ikke betale mer for krisa enn kapitaleierne gjør. Dette bør være prinsippene vi bygger på.
Det betyr full lønn for de permitterte. Det betyr inntektssikring for frilanserne og selvstendig næringsdrivende.
Fredag la Norges regjering fram en krisepakke som kun ville tilgodese bedriftseierne og sende regninga til folk flest. Gjennom helga gjennomførte Stortinget et introduksjonskurs i «den norske modellen» for Høyres statsråder. Mandag var Høyres politikk kjørt på dynga. Ansatte er løfta fra 62,4 prosent av lønn til 100 prosent de første dagene. Det blir inntektssikring for frilansere og selvstendige.
Hvorfor ble regjeringas politikk så ettertrykkelig sendt i retur? For det første, på grunn av den organiserte arbeider- og middelklassens styrke i Norge. Når LO-lederen sier «uakseptabelt», gjør de politiske herskerne lurt i å lytte. For det andre, fordi de rødgrønne partiene faktisk lyttet, og forsto situasjonen umiddelbart. For det tredje, sier dette noe om Frps strategi.
Frp oppdaget umiddelbart det Høyre ikke så: Forslaget er altfor dårlig for arbeidsfolk flest. Frp la seg, i denne saken, til venstre for Høyre.
Resultatet må kunne kalles ydmykende for det som skal være kongerikets ledende regjeringsparti. Denne krisa krever samhold og solidaritet. Høyres klasseinstinkter har vist seg å være for snevre til å lede landet i en slik situasjon.
Så får vi se om Høyre lærte noe av første runde. Det kan vi ikke ta for gitt. Kapitaleierne har lang tradisjon for å utnytte kriser til sin fordel.
De vil forsøke å nedbemanne, for i neste omgang å ta inn folk som løsarbeidere fra bemanningsbyrå. Selskaper som ber om statsstøtte, planlegger samtidig store utbytter til eierne.
På punkt etter punkt må de rødgrønne partiene nå aksle ansvaret for å representere de både brede samfunnsinteresser og arbeider- og middelklassen, på en måte Høyre har vansker med.
Under en overflate av fellesskap og samhold, buldrer konflikt og konfrontasjon.
