Hån mot ungdom

Den oljekåte regjeringen har overhodet ikke tatt innover seg det at de koker kloden.

Regjeringens statsbudsjett er en hån mot unges rettigheter og et brudd med alle dimensjoner av klimarettferdighet. Forslaget ignorerer klimastreikernes krav og er et tydelig eksempel på hvordan unges stemmer systematisk tilsidesettes i utformingen av dagens klimapolitikk.

Les også: – Jeg skjønner ikke hvordan regjeringen mener at vi skal få befolkningen over på nullutslippsbiler

I et klimarettferdighetperspektiv har Norge, som et rikt oljeland, et særskilt ansvar for å bøte på skadene vi har påført verden. I rapporten «Norway’s Fair Share of Meeting the Paris Agreement» understrekes det at Norge må gi minst 65 milliarder kroner årlig i klimafinansiering for å kunne kalle sitt bidrag rettferdig.

Regjeringen foreslår heller å bruke samme sum, 65 milliarder kroner, til å kartlegge kontinentalsokkelen.

Den oljekåte regjeringen har overhodet ikke tatt innover seg det faktum at norsk olje koker kloden. Til tross for at vi allerede har funnet langt mer olje enn det vi kan forbrenne for å nå målene i Parisavtalen, foreslår regjeringen en fortsatt styrking av norsk petroleumsvirksomhet.

Som et slags plaster på såret vil de heller investere 2,5 milliarder kroner i karbonfangst og lagring, og krysser fingrene for at det skal redde oss ut av dagens krise. Det er fint og flott om dette fungerer, men i realiteten er det stor usikkerhet om dette faktisk kan skaleres opp.

Med en global klimakrise har vi ikke råd til å satse på noe så usikkert alene.

Teknologioptimismen, som for øvrig gjennomsyrer hele statsbudsjettet, tar heller ikke innover seg de negative konsekvensene for mennesker og miljø i det globale sør.

Regner vi med hele prisen av teknologiske løsninger på klimakrisa, inkludert eksterne kostnader, samsvarer ikke disse løsningene med klimarettferdighet. For å utvinne mineraler som litium og kobolt som brukes i batterier, arbeider 40.000 barn og unge i gruver i Øst-Kongo under livsfarlige forhold hver eneste dag.

Videre bidrar dette til nedgradering av natur- og miljøødeleggelser.

Natur og Ungdom: – Siste sjanse til å vise at de mener alvor med at utslippene skal ned (+)

Klimarettferdighet handler også om å fordele ansvar innad i landet. En god klimapolitikk inkluderer reelle bærekraftige tiltak som ivaretar både klima og natur, men den må også være sosialt rettferdig.

Lav ulikhet er vårt viktigste lim for å kunne gå endringene i møte sammen. I statsbudsjettet legger derimot regjeringen opp til skattelette for de rikeste av oss og refusjonsordninger til klimafiendtlig industri. Samtidig sitter de fattigste av oss igjen med regningen.

Dagens klimapolitikk pålegger vanlige folk ansvaret.

Regjeringen forklarer i budsjettet at CO2-avgifter er et av hovedvirkemidlene i norsk klimapolitikk. Målet er å gi vanlige folk insentiver til å ta klimavennlige valg. Problemet med slike flate avgifter er at verken inntektsnivå eller reelt bidrag til klimakrisen tas hensyn til.

Det skaper også usolidarisk politikk: De av oss med lavest inntekt rammes relativt sett hardere enn de med høyere inntekt. Fortsetter dette, vil det føre til at mange faller fra i klimakampen. Det har vi ikke råd til!

Regjeringen påstår at en av deres største satsinger i statsbudsjettet er å sikre en grønn fremtid, og forklarer nærmere at natur og klima skal være i minst like god stand som forrige generasjon overtok den.

Ifølge Sanner skal kommende generasjoner ha «like gode muligheter som vi har fått».

Kommentar: «Frp vil være 'helt nazi' mot statsminister Erna Solbergs statsbudsjett»

Med det foreslåtte statsbudsjettet legger på ingen måte regjeringen opp til dette. Tvert imot er budsjettet et tydelig bilde på at natur og klima stadig blir nedprioritert til fordel for økt økonomisk vekst, der de fattigste må ta regningen.

Kriser kan være vendepunkt, og dette kunne vært et statsbudsjett som la opp til reell endring, men regjeringens foreslåtte statsbudsjett velger derimot å løse en krise ved å forsterke en annen.