Transdebatten er i gang igjen for fullt. Det vi trenger nå er en nyansert samtale.
Jeg har ikke tenkt å overbevise de som ikke lar seg overbevise, de som ikke tror på at vi faktisk finnes og at vi er det kjønnet vi er. Men til dere som anerkjenner at en er det kjønnet en opplever å være: Hvordan kan vi skape et samfunn der færrest mulig har behov for å justere kroppene sine?
Ingen vet helt hvorfor noen av oss er cis-kjønna, altså at man identifiserer seg med det biologiske kjønnet du ble tildelt ved fødsel, mens andre er transkjønna.
Siden cis og trans er like bra er det heller ikke noe opplagt poeng i å skulle finne ut hvorfor noen blir det ene eller det andre. Behovet for kjønnsbekreftende behandling er det derimot mer spennende å se på.
Les også: Når noen blir såret og sinte, så kan det jo bety at vi mangler innsikten til å forstå hvorfor
Hvorfor trenger mennesker å justere kroppene sine?
Jeg tenker at det, som mange andre fenomener i samfunnet, er komplekse grunner som henger sammen med både genetikk, psykologiske prosesser og samfunnet som helhet. Hvordan et behov oppstår er spennende å debattere, men husk at behov er ekte, samme hva som er grunnen til at behovet oppsto.
Vi kan ikke og skal heller ikke forandre menneskers identitet eller genetikk, men vi kan forandre samfunnet.
Det er bevist over enhver tvil at kjønnsbekreftende behandling har svært god effekt på psykisk helse. Mange kroppsjusterende tiltak har sjeldne, eller ikke særlig alvorlige bivirkninger, men de kan ha bivirkninger, og det er en belastning for kroppen. Derfor vil det være best for individet å gjennomgå så lite behandling som mulig.
Minst mulig behandling er også samfunnsøkonomisk lønnsomt.
Dette er selvfølgelig gitt at den fysiske belastningen ved å gjennomgå behandling faktisk er større enn den psykiske belastningen ved å ikke gjennomgå behandling.
Så, hvordan kan vi skape et samfunn som legger til rette for at færrest mulig har behov for kjønnsbekreftende behandling? Det må være et samfunn der vi minimerer den psykiske belastningen ved å ikke endre alle kjønnede aspekter ved en kropp.
Det er spesielt to områder vi må jobbe med for at folk skal kunne leve gode liv med minst mulig kjønnsbekreftende behandling.
Det handler om den faktiske helsehjelpen vi får, og om kjønnsnormene i samfunnet som helhet.
Mange transpersoner ønsker å gjøre justeringer på kroppen sin, men de fleste transpersoner har ikke behov for veldig mye kjønnsbekreftende behandling.
Hormoner er viktig for mange, for transmaskuline er topp-kirurgi ofte viktig og for transfeminine mennesker er feminisering av ansiktet ofte viktig. Det er altså mange transpersoner som ønsker å bli lest av andre slik de opplever seg selv. Et ganske grunnleggende menneskelig behov.
Les også: Så tøff du er som tar bussen, sier han. Tankene farer gjennom hodet mitt
Vi trenger å bli speila som den vi er. Transpersoner bør få tilgang til den helsehjelpen vi har behov for, og på egne premisser.
I dag får vi ikke det. I dag er det strenge «tester», man må være en veldig maskulin mann eller feminin kvinne for å få hjelp, og mange får avslag. Avgjørelsen om hvem som til sist er «trans nok», og som dermed får behandling, legges på behandler.
Frykten for å bli avvist og kravet om å være stereotypisk kvinne eller mann, påvirker møtet mellom transpersoner og behandlere på en slik måte at man faktisk kan ende opp med at folk gjennomgår behandling de ikke har behov for.
Faren for at noen kan komme til å angre blir ofte brukt som argument mot å gi oss tilgang til behandling.
Det har gjort at tilgangen til kjønnsbekreftende behandling er vanskeligere tilgjengelig for alle, det fører til overbehandling av noen få utvalgte, mens mange blir stående uten den helsehjelpen de trenger.
Enklere tilgang innebærer at mennesker som møter helsepersonell for å diskutere om kjønnsbekreftende behandling er rett for dem skal kunne snakke åpent og ærlig om hva de ønsker, hva de er redde for, tvil, usikkerhet og nyanserte tanker rundt eget kjønn.
I resten av samfunnet møtes vi alle med trange kjønnsnormer, vi får tidlig tydelig beskjed om hva som er passende atferd og utseende for gutter og jenter. For mennesker som kommer ut til omverdenen som et annet kjønn enn det vi ble tildelt etter fødsel, blir disse normene enda trangere.
Folk respekterer ikke våre navn og våre pronomen.
Folk diskuterer i media om hvilke kroppslige krav som skal stilles for at vi skal få være kvinne eller mann. De av oss som er ikke-binære får ingen anerkjennelse for sitt kjønn, verken juridisk eller i samfunnet som helhet.
For å kunne vite om det er «mann» «kvinne» eller «ikke-binær» som er rett for deg i denne verden må du faktisk få lov å eksistere. Å eksistere er ikke bare å puste, det er å få lov til å være, som hele seg, speilet og forstått av omverdenen.
Vi ville kunne utforske forskjellige måter å være i verden på, og kanskje ville flere finne ut at det fungerer fint å være cis eller en transperson som ikke endrer kroppen sin.
Det ville også vært større forståelse for at noen transfolk faktisk trenger å endre kroppene sine.
Svaret er å la oss være aktive aktører i eget liv, stole på at vi sammen med helsepersonell som har god forståelse av kjønnsmangfold kan finne ut hva som er rett hjelp for oss. Å anerkjenne oss gjennom språk, lovverk og organisering av samfunnet.
Les også: «Meiner han at rasismen bør få friare spelerom?»
Å møte et inkluderende og mangfoldig skeivt miljø skaper trygghet og stolthet i egen identitet. Det lar ungdommer se at det finnes et mangfold av måter å være på.
Vi som har gjennomgått kjønnsbekreftende behandling fornekter på ingen måte at det har sine ulemper. La oss snakke om disse, så folk kan ta velinformerte valg.
Løsningen på hvordan vi kan skape et samfunn der folk får den hjelpen de trenger, verken mer eller mindre, er faktisk å utvide kjønnsnormene. Det er et felles ansvar, men jeg mener at det primært er cis-personer sitt ansvar.
Dere utgjør 99,5 % av befolkningen og dere kan ofte bryte kjønnsnormer uten fare for de samme type sanksjonene som transfolk kan bli utsatt for.
Det er dere som sitter på Stortinget, som er lærerne våre og som jobber i helsevesenet. Dere kan anerkjenne våre identitet og gi oss plass til å leve gode liv.
PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.