Vi var mange fagdidaktikere og pedagoger som satte kaffen i halsen da vi leste Dagsavisen 12. august. Der presenterte professorene Glenn Egil Torgersen og Herner Sæverot oss for dommedagsprofetier om at den pedagogiske forståelsen av dybdelæring i realiteten er en snikinnføring av marxismen i norsk grunnopplæring, og at fagfornyelsen i så måte utgjør en «samfunnsrisiko».
Sjelden har vel en kronikk etterlatt utdanningsforskere mer pinlig berørt. Vi ser oss derfor nødt til å foreta en opprydding. Debatten om fagfornyelsen, som innebærer at vi høsten 2020 får nye læreplaner, pågår for fullt. Vi ønsker debatt om fagfornyelsen velkommen, men det må skje med en viss rot i faktiske forhold.
Skandalisering på sviktende grunnlag
Kollektive læringsprosesser er ikke en «snikinnføring av marxistiske grunnprinsipper». Å hevde at fagfornyelsen fører til en «snikinnføring av marxistiske grunnprinsipper» i norsk skole er en skandalisering på sviktende grunnlag. Det er riktig at Vygotsky skrev i Sovjetunionen på 1920- og 1930-tallet, men å hevde at sosiokulturell utdanningsteori, som han var en premissleverandør for, bygger på et dogmatisk marxistisk kunnskapssyn er direkte feil. Vygotskys teorier ble faktisk diskreditert av kommunistpartiet, hvilket bidro til å forringe og forsinke spredningen av perspektivene til vestlige land.
Det er hovedsakelig Lev Vygotskys teori om den nærmeste utviklingssonen som er anerkjent blant de fleste utdanningsforskere. Kort fortalt handler teorien om at vi lærer mer og mer effektivt gjennom samhandling med andre som er litt flinkere enn oss selv, enn det vi er i stand til alene. Når den som lærer etter hvert mestrer nye ting sammen med mer kompetente andre, vil utviklingssonen utvides slik at vi kan mestre nye og mer komplekse oppgaver. Med andre ord, faglig støtte underveis i læringsarbeidet er viktig for læring. En vanlig metafor for dette i pedagogisk litteratur er stillasbygging.
Ellevill tanke
Når Torgersen og Sæverot finner gjenklang av sosiokulturell teori i fagfornyelsen er det fordi det er et veletablert og opplagt syn for lærere og utdanningsforskere at stillasbygging er en god undervisningsstrategi. Ludvigsen-utvalget, som kom med anbefalingene som ligger til grunn for fagfornyelsen, kunne med fordel eksplisitt henvist til Vygotsky i omtalen av dette kunnskapssynet.
Men fraværet av slike referanser er et uttrykk for den hegemoniske statusen den russiske psykologens perspektiver har fått for sosiokulturell teori, og langt fra et forsøk på å tilsløre et av perspektivets mest sentrale opphavskilder. Uansett er påstanden om at Ludvigsen-utvalgets agenda skulle være å snikinnføre marxismen i norsk skole en ellevill tanke som i beste fall kvalifiserer for omtale i podkasten Konspirasjonspodden.
Torgersen og Sæverot har et poeng når de skriver at skolen skal ruste elevene for en uviss fremtid, men det er et feilgrep å kritisere fagfornyelsens fokus på elevaktivitet. Elevens aktive rolle og medansvar for egen opplæring er styrket i fagfornyelsen, blant annet fordi forskning viser at deltakelse og engasjement er mangelfullt i norske klasserom.
Demokratisk samtale
Muntlig aktivitet er ikke bare viktig for at elever skal få muligheten til å trene muntlige ferdigheter, men også helt sentralt for den demokratiske samtalen. Dette er et sentralt poeng hos både Gert Biesta og John Dewey, som Torgersen og Sæverot pussig nok viser til.
Forankret i filosofien til Dewey er for eksempel tanken om at demokratiet blir til gjennom sosial aktivitet i det miljøet vi befinner oss i. Vi blir hele tida påvirket av, samtidig som vi påvirker, de sosiale institusjonene og demokratiske prosessene rundt oss. For Dewey er altså demokrati og deltakelse to sider av samme sak. Dette betyr ikke at elevene skal bli tvunget til å være aktive hele tida, men at undervisning bør legge til rette for deltakelse slik at elevene kan gjøre seg demokratiske erfaringer i klasserommet.
Hjelpeløst
Kronikker med kritiske innspill til fagfornyelsen er også en viktig del av den demokratiske samtalen, og vi ønsker velkommen en bred debatt om den norske skolens fremtid og verdigrunnlaget den til enhver tid bygger på, inkludert berettiget kritikk av overvekt på sosiokulturelle perspektiver.
Men vi forventer at det diskuteres på en ryddig og virkelighetsnær måte, uten at debatten tar form av elleville konspirasjonsteorier om at regjeringen står bak «snikinnføring av marxistiske grunnideer» i skolen. De kommende læreplanene vil være resultat av intenst arbeid fra en rekke ulike faggrupper som også har vært igjennom flere runder med åpen høring med mange tusen innspill.
Forestillingen om at de nye læreplanene utgjør en samfunnsrisiko – et «rødt dyp» i (regjeringens) «blå farvann» er således et hjelpeløst mislykket retorisk tokt.