Læreplanene i Norge skal fornyes og innføres trinnvis fra skolestart i 2020. Hovedårsaken til denne fornyelsen, hevder Utdanningsdirektoratet, er for å gjøre læreplanene mer relevante for fremtiden, både i forhold til faglig innhold og demokratisk forståelse. Dybdelæring skal bli et av tiltakene.
Men, slik dybdelæring forstås i den nye læreplanen for barne- og ungdomsskolen, snus alt på hodet. Ønske om samfunnsrelevans blir til samfunnsrisiko. Grunnen er at den pedagogiske forståelsen av dybdelæring er lagt til side. I stedet fremmes en bestemt politisk forståelse av dybdelæring: Marxisme. Det er snakk om en snikinnføring som kan innebære en samfunnsrisiko. La oss ta snikinnføringen først.
Forførende dybdelæring
Begrepet dybdelæring kommer til uttrykk i NOU 2014:7, NOU 2015:8 og St.meld. 28. Det gis en forståelse av dybdelæring hvor elevene skal gå i dybden av fagstoff for å forstå og se sammenhenger, både i fag, mellom fag og samfunn. Ikke minst skal elevene være aktive og deltakende. Det er også slik dybdelæring forstås i pedagogikken. Eleven, faget og læring står i sentrum.
Det «røde dyp»
Imidlertid er den pedagogiske tilnærmingen kun en forførende innledning. Straks nedsnakkes de vanlige og etablerte pedagogiske måtene å forstå dybdelæring på. I stedet for å sette fagene i sentrum, fremstår dybdelæring som et politisk virkemiddel. «Dypet» består i å finne fellesnevneren for alle fag, og den fellesnevneren er en rød politisk tråd, basert på ideer som vi finner i marxismen. Kjernen er samfunnskritikk, fornektelse av faglige sannheter og opposisjon mot autoriteter.
Videreføring av røde prinsipper
Utvalget for de to nevnte utredningene (Ludvigsen-utvalget) ble oppnevnt av den rødgrønne regjeringen. I denne politiske konstellasjonen kunne nok den røde fellesnevneren være spiselig, men nåværende regjering, med Jan Tore Sanner som kunnskapsminister, har merkelig nok videreført grunnprinsippene fra Ludvigsen-utvalget.
Snikinnføring
Vi sier merkelig fordi Ludvigsen-utvalgets forståelse av dybdelæring hviler spesielt på sosiokulturelle perspektiver. Disse tankene har opphav i den russiske psykologen Lev Vygotskij (1896–1934), hvis psykologi ble utviklet i rammen av marxisme.
Atter en merkverdighet er at det ikke er noen direkte referanser til Vygotskij i verken NOU 2014:7, NOU 2015:8 eller St.meld. 28. Men for de som kjenner Vygotskijs arbeider, er det helt åpenbart at Ludvigsen-utvalgets forståelse av dybdelæring baserer seg på russerens grunnprinsipper (se f.eks. s. 34 i NOU 2014:7).
Gjennom denne skjultheten foregår det en snikinnføring av marxisitiske grunnideer til skolen, og det er høyst ironisk at en høyreorientert regjering er med på den slags.
Den aktive elev
Vårt andre hovedpoeng, som henger sammen med det vi så langt har sagt, er at Ludvigsen-utvalgets forståelse av dybdelæring, utgjør en betydelig samfunnsrisiko. Vi skal peke på ett av flere forhold, nemlig utvalgets helliggjøring av elevaktivitet.
Ludvigsen-utvalgets grunnforståelse av dybdelæring er at opplæringen skal legge til rette for elevaktivitet. Men i denne ensidige vinklingen på elevens læring, skjer en alvorlig pedagogisk mangel. Vi tenker på betydningen av det å være «passiv», sammen med det å være aktiv. En av de mest siterte fagpedagogene i dag, Gert Biesta, og en av de mest innflytelsesrike personer på moderne pedagogikk, John Dewey, vektlegger begge «passivitet» i tillegg til aktivitet.
Undervisning som et tillegg til (dybde)læring
Å være «passiv» innebærer at vi er åpne for å bli snakket til, hvor vi gis noe, hvor vi blir undervist. Dette bør være en del av prosessen i dybdelæring fordi det i en pedagogisk sammenheng handler om at noe kommer til oss. I praksis kan det være at en lærer strukturerer og formidler kjerneområder i et faglig problem eller tema. Å være ensidig aktiv innebærer å ville forstå og skape fornuft, kort sagt, det er eleven som skal ha kontroll på sin omverden. Eleven skal hele tiden handle og tenke aktivt, men da lar man seg ikke bli berørt.
Samfunnsrisiko
En slik væremåte er særlig begrensende i møtet med vårt moderne og fremtidige samfunn, som blir mer og mer risikofylt. Gang på gang har våre samfunn, både institusjoner, grupper og enkeltpersoner, blitt utsatt for uforutsette hendelser, eksempelvis i form av terror, sykdom og klima. Dette er hendelser som ofte ligger utenfor vår kontroll, og nettopp derfor kan de ikke møtes ved å være ensidig aktiv. For eksempel vil man ikke la seg gripe av faresignaler i forkant av hendelsen, det vil si signaler som kan hjelpe oss å møte det uforutsette på en best mulig måte.
Dessuten er ikke uforutsette hendelser kun destruktive, de kan også være oppbyggelige, eksempelvis i form av ny og verdifull kunnskap. Imidlertid blir ny viten, med potensiale til å løfte og berike samfunnet, oversett, da man hele tiden skal være aktiv, kontrollerende og beherskende.
Moderne pedagogikkvitenskap
Dette faktum betyr, så sant man ønsker å ruste elevene for det uforutsette, at opplæringen må vektlegge betydningen av å planlegge, lære og trene i samhandling på noe som ennå ikke er kjent og som derav ligger utenfor vår kontroll.
Problemstillingen tas opp i moderne pedagogikkvitenskap, som derav skiller seg fra de sosiokulturelle og marxistiske perspektivene som vektlegger det forutsigbare.
Unngå paradokset
Alt i alt står vi overfor et paradoks idet Ludvigsen-utvalget og den sittende regjeringen ønsker å gjøre læreplanene og skolen mer relevante for fremtiden, men hvor utfallet er at de er irrelevante, endog samfunnsfiendtlige, for fremtiden – som etter all sannsynlighet vil bli mer og mer usikker, uforutsett og ukontrollerbar. Til slutt sitter elevene og fremtidens samfunn igjen som de store taperne.