De skyver sikkerheten foran seg

Det er ikke riktig å rive Y-blokka. Det handler særlig om ett ord: Samlokalisering.

I Aftenposten 5. februar 2020 har Frode Jacobsen et innlegg hvor han argumenterer for at Y-blokka bør rives. Hans innlegg er interessant – ikke fordi han trekker fram behovet for sikkerhet, men på grunn av det han ikke sier.

For dette uuttalte er vesentlig for hva som er gått galt i vurderingen av Y-blokka, og beslutningen om rivning. Det ligger et premiss til grunn for hele hans argumentasjon – premisset om størst mulig grad av samlokalisering.

Les også: Nå havner Y-blokka på museum

Dette premisset om samlokalisering av flest mulig departementer, i et lite område i Oslo sentrum, var noe som ble bestemt tidlig – For tidlig vil mange si.

Noen vurderinger rundt samlokalisering ble det riktig nok gjort i KVU’en fra 2013. Men hovedlinjene var allerede bestemt før arbeidet med KVU’en startet. I mandatet står det «Det skal utredes en løsning hvor hovedtyngden av departementene lokaliseres i det nåværende regjeringskvartalet med tilgrensende områder».

En vesentlig annen lokalisering blir derfor aldri utredet, og heller ikke ordentlig diskutert. Det eneste som vurderes er en noe mer sprett plassering i Oslo; en større samlokalisering på andre steder blir for eksempel aldri vurdert.

Denne KVU’en legger grunnlaget for hele den videre prosessen rundt regjeringskvartalet, se Lisbeth Halseths innlegg i Klassekampen 9. januar. Når denne beslutningen først er tatt er Y-blokkas skjebne på mange måter bestemt.

Logikken blir som følger: Samlokaliseringsønsket fører til et enormt behov for kontorarealer – I området ved regjeringskvartalet er tomtearealer mangelvare – Man må enten bygge i høyden og/eller fylle opp alle tomtearealer maksimalt – For høye hus vil «drukne» Høyblokka, og er noe man uansett ikke ønsker – Da blir eneste mulighet å rive Y-blokka.

Les også: Støttegruppe saksøker staten for å få stoppet rivingen av Y-blokka

Problemet med sikkerheten i Y-blokka er kun et problem så lenge det er noe som trenger å sikres inne i den. Hvis Y-blokka får et helt annet innhold så trenger den ikke sikres. Hadde man latt være å presse så mange departementer inn i regjeringskvartalet, hadde ikke arealbehovet vært der, og man hadde ikke trengt å bruke Y-blokka eller tomta den står på.

Y-blokka kunne blitt åpnet for andre funksjoner, med mindre sikkerhetsbehov og mer utadrettet program.

Hvorfor man, fra regjeringshold, har valgt å presse på for denne samlokaliseringen blir derfor det store spørsmålet. I KVU’en er som sagt noen av aspektene belyst.

Det snakkes om fleksibilitet, effektivitet og samhandling, men disse blir i liten grad kvantifisert. Bak argumentasjonen er det lett å se velkjente mantraer om sentralisering og stordriftsfordeler. Mantraer som nå er sterkt omdiskuterte.

Det ligger nok også sikkerhetsvurderinger bak beslutningen om samlokalisering. Men disse vurderingene kommer i liten grad fram. Sikkerhetsvurderinger kan være sensitive, og det må vi ha respekt for. Men at dette ikke kan diskuteres på et overordnet, men like vel klargjørende nivå, virker rart.

Blir for eksempel sikkerheten til Landbruksdepartementet bedre ved å plassere dem vegg i vegg med Statsministerens kontor?

Da sikkerhetsspørsmålet er så viktige for så mange, så bør dette bli grundig og troverdig besvart. Hvis ikke kan man lett få mistanke om at rivningen av Y-blokka ikke har med sikkerhet å gjøre. Men at dette heller handler om en forhastet beslutning, tatt internt i regjeringen, lenge før man hadde mulighet til å gjøre en grundig vurdering.

Leser man VG’s artikkel fra 18. desember 2011 kan man lett sitte igjen med dette inntrykket. Har dette vært en god, grundig og demokratisk prosess hvor man har diskutert alle aspekter og alternativer?

Jeg er helt enig med Frode Jacobsen i at sikkerheten er viktigst. Men nettopp derfor stiller jeg spørsmål ved rivningen av Y-blokka. Jeg kan ikke se at det er sikkerhetsvurderinger som gjør at den må rives.

Les også: Statsministerens kontor skal ikke tilbake til høyblokka

Snarere virker dette som en gigantoman idé, fra Arbeiderpartiet og Høyre, om å sentralisere (nesten) alle departementene inn på et lite område, i Oslo sentrum. Hva de vinner på dette er meget uklart, da det aldri er blitt grundig utredet. Det er derfor jeg, og nok flere med meg, sitter med en urven følelse i magen.

Jeg får inntrykk av at man skyver sikkerhet foran seg for å få revet en verneverdig bygning. Hvorfor trenger man sikkerhet hvis ingen regjeringsfunksjoner eller departementer trenger å være der Y-blokka står?

En mindre reduksjon eller flytting av arbeidsplasser ville neppe vært veldig kostnadsdrivende. Hadde man vært villig til dette kunne man enkelt reddet Y-blokka.

Men jeg frykter at Høyre og Arbeiderpartiet ikke vil snu i denne saken. Nikolai Astrup ser ut til å være like sta som sin forgjenger, på tross av en samlet motstand fra fagmiljøet (Aftenposten 9. februar 2020). Han prøver unnvike spørsmål om samlokalisering og endrede arbeidsformer, og forsøker å toe sine hender. Det ser ut som det er gått for mye prestisje i dette. Det er puttet for mange penger i potten. Er det for sent for regjeringen å snu? De kan jo risikere å tape ansikt.