Argumenter i speilet

Rasismedebatten er ikke vanskelig – den er bare veldig enkel å kapre.

Det er et tydelig behov for en global samtale i kjølvannet av drapet på George Floyd og Black Lives Matter-kampanjen. Men selv om rasismedebatten ikke er spesielt vanskelig, er den dessverre veldig enkel å kapre.

At rasismen er verre i USA, er ikke et argument i seg selv – rasisme er ille overalt, uansett, for den som lider under det. En kan ikke være fornøyd med at ting er ille andre steder. Men det er nettopp det Fremskrittspartiet, anført av Jon Helgheim og Per-Willy Amundsen, impliserer.

Les også: Helgheim: – Systematisk rasisme skjer ikke

De tar delvis ekstreme standpunkter fra rasismedebatten og går i debatt med disse.

For eksempel utsagn som «alle er rasister i Norge», eller at all kritikk av innvandring eller integrering er rasisme. Se for deg at de argumenterer med seg selv i speilet.

Formålet er å skape en skillelinje, siden rasismedebatten ikke lenger skaper skillelinjer.

Rasistiske holdninger er såpass upopulære at det politisk ikke lønner seg å ha dem lenger. Derfor må de skape debatt rundt andre områder. Som at antirasismen er den egentlige rasismen – eller at antirasister erklærer alle for rasister.

Dette er sidespor som villeder.

Men du har sidedebatter som også kan være positive og lærerike. Som eksempel samtalen rundt rivning av statuer og forståelse av historien. Det slike debatter gir er en vilje til å gjøre rettferdighet mot historien. Det er alltid grums å finne, og det grumset må veies.

Iblant lærer vi at helter er mennesker, og at enkelte glorifiserte figurer i grunn var drittsekker, selv etter sin samtids standarder.

Les også: Rasisme tar ikke ferie

Amerikanerne har en korreks i forbindelse med Christofer Columbus, belgierne har begynt på det med Kong Leopold II, britene minnes om Winston Churchills mindre flatterende eventyr i India, og vi finner balansedragning mellom hvem, hva og hvordan personligheter skal hedres.

Vi lærer også at symbolpolitikk medfører at enkelte begynner å felle statuer av folk som bedrev aktiv kamp mot slavehandel – og det er nettopp slike ting aktivister som Malcolm X advarte mot. At sosiale kamper får resultater i form av symbolske handlinger som for eksempel sensur av enkelte episoder av TV-serier, mens de reelle strukturelle problemene forblir.

Det fordrer å tenke på hva man gjør i en situasjon hvor vi deltar i en global samtale rundt rasisme, diskriminering, historisk urett og hvordan fikse dette.

Les også: Fikk beskjed om å gå ut av køen fordi det var for mange innvandrere inne (+)

Hvilke kamper velger vi å ta i denne globale samtalen?

Har vi ønsker om å fremme egne politiske kamper i denne prosessen, eller ønsker vi å være blant de mange bidragsyterne som drar i en samlet retning?

Det er jo retoriske spørsmål – fordi denne samtalen, som foregår i Chicago, i Karachi, i London og i Tripoli, handler ikke om at det finnes rasisme ett sted i verden, og at pekefingre kun skal gå mot en selektiv del av historien.

Denne samtalen er global, fordi rasisme er globalt.

Hvilke følelser vekkes blant Alevi-muslimer når Erdogan velger å hedre Sultan Selim ved å navngi en bru etter ham? Hva er det Sørasiatere føler på når Churchill blir hedret som eksepsjonell? Hva tenker etterkommere av slaver om at Storbritannia fram til 2015 nedbetalte gjeld de ervervet for å betale ut slaveeiere som kompensere for at slaveriet ble forbudt?

Hvor er vi i debatten om reparasjoner? Hvorfor er det sett på som en umulighet og hvorfor er det ansett å være vanskelig å beklage for historisk urett?

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Da metoo-bevegelsen skapte en global debatt kom det fram noen trekk som var veldig like verden over.

At skildringer om overfall, maktmisbruk og sjikane var alle preget av fryktkultur og undertrykkelse. Det kostet å snakke ut. Motpartens reaksjoner lignet også. De spurte «hvorfor nå?», og lurte på om dette kom av et oppmerksomhetsbehov.

Likhetene verden over bekreftet en ting: Problemet er likt, reaksjonene er like, og følgelig er løsningene også like.

Det samme gjelder følgene av slaveri, etterfulgt av apartheid og klasseinndeling av mennesker og helt fram til nå med rasisme i samfunn og system. Derfor er globale samtaler som dette svært engasjerende, og bidrar til å styrke og akselerere progressive reformer. Men det engasjerer også motparten – som nevnt i Norge er FrP godt i gang med å prøve å sende debatten i en ønsket – regressiv – retning.

På denne kanten og enda mer til høyre er det også dem som mener at minoriteter er utakknemlige når de snakker ut om slikt. De blir minnet på at deres opprinnelsesland er mye verre. Dette er blant de mange tegnene på krampetrekninger regressive bevegelser har når de må vike for progressivitet.

Det er også lærdom å hente for mange av oss når vi prøver å forstå hvor diskriminering og rasisme ligger – hvor i systemet og i samfunnet dette fenomenet er sterkt og hvordan dette brytes. Det er viktig å lære nyansene, fordi selv om ikke-hvite og spesielt svarte i USA er utsatt for systematisk rasisme, så betyr det ikke at hvite mennesker sitter med en automatisk arvesynd i dette – det viser bare at skjevheten er der fordi systemet i seg selv er urettferdig.

Hva som har skjedd historisk, hvordan det ble endret og hvordan fortidens urett har påvirket folk i dag.

Lærdommen er å bringe debatten dit hen at historisk urett blir rettet opp, og at samtidens diskriminering i systemet og samfunnet havner under lupen og blir korrigert.

Det er enklere å gjøre dette i demokratier, det er vanskeligere å gjøre dette i udemokratiske stater – derfor er eksport av og støtte til slike kamper verden over også en del av kampen.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.