Rasisme tar ikke ferie

Alle bør utfordre seg selv, sine fordommer og utvide sine forståelsesrammer.

I løpet av den siste måneden har vi vært vitne til en massiv oppvåkning i kampen mot rasisme og diskriminering. Støtten til Black Lives Matter-bevegelsen har siden drapet på George Floyd 25. mai spredt seg langt utover USAs landegrenser, og fått bred oppslutning også i Norge.

Har du det privilegium at du kan ta ferie fra rasisme som fenomen noen uker framover nå, bør du lese videre.

Her i landet har debatten gått høyt og engasjementet vært stort. Men så skjer det som ofte skjer, debatten beveget seg fra å handle om konkrete, sterke og personlige vitnesbyrd om opplevd rasisme, til metadebatt om rasismedefinisjoner, og hvor utbredt det egentlig er i vårt samfunn.

Les også: Støre: «De som tror vi er annerledeslandet, tar feil»

Rasisme er et komplekst fenomen, og for mange som ikke opplever rasisme på kroppen, blir det kun en abstrakt øvelse. Noe som kan legges fra seg når engasjementet dabber av. For noen blir det mer urovekkende å måtte føle på et ubehag når man som majoritet blir oppfordret til å ta et selvkritisk blikk på egne fordeler, fordommer og normer, enn å faktisk rette søkelyset på det faktum at mennesker lever med rasisme hver dag.

For hverdagsrasisme er ikke noe uskyldig og enkeltstående som utenfra kan virke banalt hver for seg. Hverdagsrasisme er å måtte være beredt på å oppleve rasisme i enhver situasjon, hver eneste dag, hele livet.

På bussen hjem når du har kranglet med kjæresten. På legekontoret når du gruer deg til en vond undersøkelse. På vei hjem fra butikken med poser og barn på slep. 

Når du minst venter det. Når du forventer det, men likevel ikke kan unngå det.

«Når alt blir definert som rasisme, da kjenner ikke folk seg igjen», skriver Siv Jensen og Jon Helgheim i NRK Ytring, uten å forstå helt hvor presist den uttalelsen treffer. For akkurat det er problemet, at den ubevisste rasismen er folk flest ikke klar over. Det handler om internaliserte fordommer.

Les også: «Kan jeg gå god for at jorda er rund? Jeg har jo aldri vært i verdensrommet»

Hvithet oppleves for de fleste ikke som noe å føle direkte tilhørighet til, det føles for mange kunstig å snakke om hvithet i det hele tatt. Det henger sammen med at hvithet er normen, det er en kulturell referanseramme som tas for gitt for dem som er en del av den. For dem som ikke er en del av den, er den veldig tydelig.

Hvithetsparadigmet danner grunnlag for alt fra skjønnhets-normer til hvem vi instinktivt opplever som troverdige. Hvem vi ønsker å leie ut til, gi jobb eller rett og slett identifisere oss med.

For akkurat som kampen for kvinners rettigheter har innebåret å kjempe mot diskriminerende kjønnsstrukturer, hvor mannen tradisjonelt har vært den som samfunnssystemene favoriserer med tilgang på definisjon- og samfunnsmakt, må kampen fortsette mot strukturer som favoriserer hvithet.

Betyr dette at fordommene og ubevisst preferanse for hvithet automatisk gjør en til onde og dårlige mennesker eller medskyldige for hvite personers overgrep gjennom historien? Nei, det betyr at alle mennesker er en del av sine omgivelser og sin kultur. 

Det betyr at alle bør utfordre seg selv, sine fordommer og utvide sine forståelsesrammer.

Det er i seg selv positivt at folk er redde for å bli stemplet som rasister, assosiasjonene til Ku Klux Klan og Hitlers tredje rike gjør det til en ryggmargsrefleks å ta avstand fra rasisme. KKK og Nazi-Tyskland er de mest ekstreme og dehumaniserende uttrykkene for rasistisk ideologi, men den rasismen som rammer flest mennesker, er den som er følgen av de usynlige og ubevisste fordommene og blindsonene alle har.

Med andre ord trenger man ikke være en rasist, selv om konsekvensen av ens holdninger og ubevisste handlinger som del av en større helhet, kan være rasistiske – altså resulterer i ulik behandling på bakgrunn av hudfarge og etnisk tilhørighet.

Les også: «Per-Willy Amundsen syns det er bra at politiet driver med etnisk profilering»

Alle mennesker tolker og bedømmer fenomener med utgangspunkt i ens egne, kulturelle referanser. Men disse referanserammene er det mulig å utvide. Det krever imidlertid litt jobb, fordi vi mennesker er skrudd sammen slik at vi har en tendens til å tolke og søke informasjon om virkeligheten som støtter det vi allerede mener.

Vi har også en tendens til å unngå informasjon som går imot de eksisterende forestillingene vi har med oss. Det føles ubehagelig og ofte settes det inn forsvarsmekanismer hvis vi blir utfordret på våre etablerte tankesett og våre forestillinger om «oss» og «dem».

Det er nettopp disse ubehagelig følelsene som de siste ukene har blitt aktivert hos en del mennesker, som FrP med Jensen og Helgheim i spissen, vil gi bekreftelse til. De manipulerer kritikken av hvithet-normene vi omgir oss med til å handle om et angrep på ens norske identitet.

Historien har vist oss at det er en farlig vei å følge.

En kjent undersøkelse som illustrerer hvor internalisert favoriseringen av hvithet er, er «dukketesten», som har blitt gjennomført over flere tiår i USA. Senere også i andre land. Testen går ut på å la små barn velge mellom dukker som er hvite og brune i huden. Den hvite dukken foretrekkes alltid i størst grad, av både melaninrike og hvite barn.

Les også: – Altfor mange skoler er ikke beredt til å håndtere rasisme

I 2009 gjennomførte Institutt for menneskerettigheter den samme testen i Danmark, hvor 41 melaninrike danske barn mellom fire og åtte år, skulle velge seg dukken de foretrekker. 37 av barna valgte den hvite dukken, ingen valgte entydig den brune dukken.

Mennesker er ikke rasistisk innstilt fra naturens side, men barn suger raskt til seg samfunnets normer. Det positive er at det er fullt mulig å avlære seg negative fordommer og preferanser for hvithet.

Man må bare være villig til å få øynene opp for dem.

PS! Du leser nå en åpen artikkel fra Dagsavisen. For å få tilgang til alt innhold, se våre abonnementstilbud her.