Leon Johannes Aakervik spør i Dagsavisen 29. april hvorfor man skal stemme når ingen hører på oss. Det er et spørsmål jeg har kjent på helt siden jeg gikk ut av klasserommet og inn i klimastreiken i 2019.
For hva skjer når vi roper, og de voksne later som de ikke hører? Når vi går i tog, men får tomme løfter tilbake? Jo – mange gir opp.
Og Leon setter godt ord på det, det er den største trusselen demokratiet står overfor.
Det er lett å føle at politikken ikke angår oss. At den snakker et språk vi aldri lærte. Men sannheten er at politikken bestemmer alt vi bryr oss om: Om du får leie en bolig du har råd til, om du får hjelp når hodet koker, om du må jobbe til du er 80 for å dekke opp for velferden.
Og her er enda en sannhet: I politikken er det de som deltar, som bestemmer.
Politikken tilpasser seg ikke deg – men du kan være med på å forme den. Og vi trenger flere unge som gjør nettopp det.
Det var derfor jeg engasjerte meg. Fordi vi ikke kan vente på at andre skal fikse framtida vår – vi må ta ansvaret selv.
Opp mot Arbeiderpartiet kjempet vi for flere tusen nye studentboliger, økt studiestøtte og letestans på ikke-utbygde felt – og vi fikk faktisk gjennomslag.
Ikke fordi noen ga oss det, men fordi vi tok kampen. Sammen.
Og ja – det gjelder også oss gutter. Jeg er lei av å høre voksne snakke om «guttas problemer» som noe mystisk og fjernt. Gutta som ikke kjenner seg igjen i politikken. Som ikke stemmer. Som faller utenfor.
Og for meg er ikke dette bare tall – det er gutta jeg spiser lunsj med hver dag, er på fest med i helgene, og diskuterer politikk med. Det er personlig.
De som får høre at de må «ta seg sammen», men aldri får en samtale om hva som egentlig plager dem. Som strever i stillhet, mens politikere snakker om dem i tredjeperson.
Vi trenger unge stemmer rundt bordene der beslutningene tas – ikke som maskoter, men som politikere med reell makt.
Vi trenger å stemme fram noen som faktisk vet hvordan det føles å stå i skolegården og ikke kjenne seg igjen i det som blir sagt på Dagsnytt 18.
Så mitt svar til deg som føler deg ignorert, som vurderer å droppe stemmeseddelen i år, er dette: Ikke la dem bestemme uten deg.
Kryss av for unge kandidater. Gi stemmen din til noen som hører deg.
Les også: Sanne har over 30 pleiere hver uke: – Familien tør ikke forlate huset (+)
Les også: «Kniven i ilden»-regissør: – Jeg har også vært en mor som drar (+)
Les også: Suget etter pillene ble for stort. Daniel «måtte» rane apoteket
