Debatten gikk høyt de siste påskedagene, etter at det ble lest vers fra Koranen i Kampen kirke på langfredag. Politikerne Eivor Evenrud (Ap), Ola Svenneby (H) og Erlend Wiborg (Frp) var blant dem som markerte seg.
Det er trist å se at en livssynsnøytral, kulturell samling for mennesker i sorg – mennesker som søker fellesskap – nå brukes som plattform for billige politiske poenger.
Selv dro jeg dit for å støtte en lærerkollega og venn som har mistet store deler av familiens slekt i Gaza.
Jeg var selv til stede på arrangementet «Klagesang for Palestina». Det var en samling som kunne funnet sted hvor som helst, men som denne kvelden ble holdt i Kampen kirke. Ikke som gudstjeneste, men som et kulturelt arrangement.
En kveld som ikke handlet om teologi eller religion, men om solidaritet og medmenneskelighet – med titusener av drepte barn og sivile som bakteppe.
Selv dro jeg dit for å støtte en lærerkollega og venn som har mistet store deler av familiens slekt i Gaza.
Midt i sorgen satte hun seg ved flygelet og spilte sørgesanger – til minne om livene som er gått tapt i det FN, ICJ og samtlige menneskerettighetsorganisasjoner omtaler som et pågående folkemord.
En debatt om hva som egner seg i en kirke er legitim, men bør ikke tas på bekostning av mennesker i sorg
Mellom musikkinnslagene ble det lest tekster – blant annet et utdrag fra Koranen, «til fred og trøst», på arabisk. Mange av dem som var til stede har palestinske røtter. Mange har mistet slekt og venner.
Markeringen på langfredag handlet kun om én ting: Å si at «vi ser dere, vi står sammen».
Å frivillig betale 100 kroner til Leger Uten Grensers livreddende arbeid for å delta på en fredelig, tverrkulturell markering i et kirkerom, burde ikke være kontroversielt.
Hvis politikerne som nå kritiserer arrangementet virkelig mener at det «sikkert var godt ment», er det nettopp intensjonene fokuset burde ligge på.
Mange av de som var til stede satt med tårer i øynene, i stille sorg. Slik mennesker gjerne gjør når de har mistet noe uerstattelig.
En debatt om hva som egner seg i en kirke er legitim, men bør ikke tas på bekostning av mennesker i sorg, og heller ikke som en avsporing fra det som var utgangspunktet: Lidelsene i Gaza.
Fokuset burde vært på hvorfor folk samlet seg, og på de faktiske krigsforbrytelsene som har påført så mange mennesker traumer og uerstattelige tap.
At fellesnevneren ikke var religion, men solidaritet, var nettopp det som gjorde at også jeg – som verken er kristen eller muslim – ønsket å delta. For her var det rom for alle, uavhengig av tro eller fravær av tro.
Selv uten gudstro tror jeg likevel sterkt på dette: Humanitet, anstendighet, solidaritet og medmenneskelighet.
At folkevalgte politikere velger å politisere og problematisere en sørgemarkering for Gaza, bidrar bare til det mennesker i sorg trenger aller minst: Ytterligere polarisering.
Hva forventer egentlig Evenrud, Svenneby og Wiborg av mennesker som har mistet slektninger, venner – noen hele familier – i Gaza? Og hva er egentlig problemet med at mennesker i sorg søker fellesskap – på tvers av religion?
Mange av de som var til stede satt med tårer i øynene, i stille sorg. Slik mennesker gjerne gjør når de har mistet noe uerstattelig.
Det var ingen banning i kirka. Ingen tekster som ikke var livssynsnøytrale. At folkevalgte politikere velger å politisere og problematisere en sørgemarkering for Gaza, bidrar bare til det mennesker i sorg trenger aller minst: Ytterligere polarisering.
Alle som har uttalt seg om arrangementet i Kampen kirke uten selv å ha vært til stede, bør stille seg et par enkle, men viktige spørsmål:
Hva er det egentlig jeg reagerer på? Og hva ønsker jeg å oppnå med å si det – annet enn å mate trollene i kommentarfeltene?
Les også portrett med Carola: – Jeg har sagt klart ifra til Gud: Jeg trenger deg (+)
Les også debatt: Blir Arfan Bhatti dømt denne gangen?
Les også spaltist: Håpet svinner for at det republikanske partiet også denne gang redder republikken
Les også: Derfor har Elon Musk så mange barn
