En kvinne trengte å ta ut fire timer ubetalt ammefri noen kveldsvakter i en kort periode. Barnet hennes, som nylig hadde fylt ett år, trengte å ammes for å finne ro og sovne, skriver VG.
Hun fikk nei – først fra arbeidsgiver, deretter fra flertallet i Tvisteløsningsnemnda.
De mente to timer var nok og konkluderte med at behovet kvinnen skisserte måtte skyldes noe annet enn selve ammingen.
Dette er et alvorlig overtramp, og i praksis en innskrenking av kvinners rettigheter.

Det er et kroneksempel på hvordan lite kunnskap og negative holdninger til amming av barn over ett år, får negative konsekvenser.
Det blir også synlig gjennom WHOs anbefaling om amming i minst to år, sammenlignet med Helsedirektoratets anbefaling om amming i minst ett år.
Arbeidsmiljøloven gir kvinner rett til fri for å amme sitt barn. Det er ikke satt noen øvre aldersgrense for hvor lenge loven er gjeldende, eller hvilken type amming som «teller».
Formålet kan være næring, trygghet, søvn, regulering eller tilknytning – og behovene kan endre seg fra dag til dag. Det er mor selv som både kan – og har rett til å – vurdere sitt barns ammebehov.
Likevel velger arbeidsgiver og nemnda å overprøve kvinnens vurdering.
Dette handler ikke om hvor lang tid det tar å amme, eller om årsakene til behovet, men om hvem som har rett til å vurdere det.
Når jurister og arbeidsgivere nå gis tolkningsrett over kvinners kropp og barns behov, skapes en presedens som rammer bredt og dypt.
Og dette skjer i en tid hvor stadig flere kvinner melder om at ammefri blir vanskeligere og vanskeligere å gjennomføre i praksis.
Senest i 2022 endret KS ordlyden i tariffavtalen, slik at betalt ammefri etter at barnet har fylt ett år krever et «særskilt behov».
Hva et særskilt behov innebærer, er ikke videre definert, og det er tilsynelatende flaks eller uflaks som dikterer hvorvidt en kvinne får en attest fra helsepersonell som dokumenterer et slikt behov.
Dette handler ikke bare om fire timer. Det handler om hvem som får definere behovet. Om hvem vi velger å tro på.
Praksis på helsestasjoner rundt om er svært ulik. Mange får beskjed om at helsepersonell på helsestasjoner ikke får lov til å skrive attester for særskilt behov når barnet er over året – uansett behov.
Andre får avslag fordi barnet «ikke har medisinske grunner» til lønnet ammefri, noe det heller ikke er krav om. Også fastlegene har svært ulik praksis.
Vedtaket fra Tvisteløsningsnemnda forsterker en allerede uholdbar utvikling.
Førsteamanuensis og arbeidsrettsekspert Anette Hemmingby sier ifølge VG-artikkelen at hun har vanskelig for å se at nemndvedtaket innebærer en innskrenkning av retten til ammefri.
Vi mener det er sannsynlig at arbeidsgivere kommer til å se til vedtaket fra nemnda når deres ansatte trenger ubetalt ammefri.
En sannsynlig konsekvens av det er at det blir vanskeligere å få ulønnet ammefri.
Å finne løsninger er arbeidsgivers ansvar – ikke noe som skal belastes mor og barn.
Vi trenger en reversering. KS må fjerne kravet om «særskilte behov» for barn over ett år. Fagforbund og helsemyndigheter må gi klare føringer som sikrer at kvinner får nødvendig støtte, ikke flere barrierer.
Tvisteløsningsnemndas vedtak må prøves rettslig – og Fagforbundet må ta tak i saken til kvinnen som nylig ble nektet den ammefri hun har krav på.
For dette handler ikke bare om fire timer. Det handler om hvem som får definere behovet. Hvem vi velger å tro på. Og om hvilket samfunn vi ønsker å være.
Les også: 400.000 vurderer til enhver tid om de orker å stå i arbeid (+)
Les også: Peggy Hessen Følsvik: – Sykelønna er politikk (+)
Les også: Nå sier eksperter stopp: – Tidlig skjermbruk truer barnas framtid (+)