Varslene mot den nå avgåtte fylkesråden i Akershus, Ole Jacob Johansen (Frp), avslører et stort problem: At vi som samfunn ikke har evne til å gjenkjenne, forstå og håndtere rasisme som et reelt og objektivt fenomen.
Johansens ytring på Facebook om at «missekåringer er great again» fordi «en hvit, ekte kvinne» vant tittelen, er rasisme i sin klareste form. En sånn form vi lærer som barn; at rasisme betyr at noens hudfarger er mer verdt enn andres.
Dette kunne vært en anledning til å snakke om hvordan vi håndterer ledere som fremsetter rasisme, men sånn blir det ikke.
I stedet ser vi nok et eksempel på hvordan det nærmest er umulig å håndtere og motarbeide rasisme i norsk politisk offentlighet.

Rasisme i Norge reduseres til et spørsmål om tolkning og meninger, snarere enn noe som faktisk finnes og har reelle konsekvenser for folk og samfunnet vårt.
NRKs dekning av saken illustrerer dette problemet. Rikskanalen skriver at ansatte har levert varsler i lengre tid, med et eksempel hvor en navngitt ansatt varslet om «det hun mente var rasistiske innlegg».
Rasisme reduseres til diskusjon. Som om det er et spørsmål om smak eller preferanse.
Formuleringen, som på overflaten kan fremstå som nøytral journalistikk, bærer i seg en større strukturell utfordring: Rasisme behandles som relativ og subjektiv.
Rasisme reduseres til diskusjon. Som om det er et spørsmål om smak eller preferanse. Dette legger en enorm byrde på folk som rammes av rasismen, som gang på gang må bevise rasisme og forsvare sin reaksjon i møte med et samfunn som nekter å anerkjenne hva rasisme er.
Da ender vi opp i en diskusjon om definisjoner, heller enn å løse problemet. Når vi som samfunn ikke har et felles grunnlag for å forstå hva rasisme er, får vi ikke en felles forpliktelse til å motarbeide den.
For Johansen er heller ikke noen hvermannsen som sitter og skriver på Facebook en sen kveld. Som fylkesråd for kultur i Akershus hadde han øverste ansvar for en stor og viktig sektor i fylket, og påsto i en tidligere sak om samme tema at «han har reflektert over hva rollen som fylkesråd betyr for hva han kan dele i sosiale medier».
Å ignorere kjernen av saken – den rasistiske uttalelsen – svekker tilliten til politiske ledere som skal beskytte oss mot diskriminering.
Verken han ellers hans sjef, fylkesrådsleder Anette Marie Solli, ser ut til å ha reflektert særlig grundig, og har heller ikke tatt signalene fra de som arbeider i hans seksjon.
Sollis håndtering av sakens endelikt er et tydelig eksempel. I sin uttalelse takker hun Johansen for hans «store arbeidsinnsats» og uttrykker hvor trist det er at situasjonen endte slik – uten på noe tidspunkt å adressere det åpenbart problematiske i hans uttalelse. Hun nevner ikke hans rasistiske ytring(er).
Å ignorere kjernen av saken – den rasistiske uttalelsen – svekker tilliten til politiske ledere som skal beskytte oss mot diskriminering. Konsekvensen av ikke å erkjenne rasisme, er handlingslammelse og utydelig kommunikasjon på ledernivå.
Hadde Solli i det minste erkjent at Johansens uttalelser var rasistiske kunne vi ha fått den diskusjonen vi som samfunn trenger: Hvordan håndterer vi maktpersoner som gjør og sier rasistiske ting?
Tilbake står et samfunn som ikke har lært noe, som ikke gjør noe for å forebygge at det skjer igjen.
At til tross for aktivitets- og redegjørelsesplikten, forbud mot diskriminering og visjoner og strategier om nulltoleranse, så tar ikke ledere ansvar, og de blir ikke holdt ansvarlige for sin ansvarsfraskrivelse.
At når ledere som Johansen velger å bruke sin plattform til rasistiske ytringer, og fylkesrådsleder Solli unnlater å ta tydelig avstand fra dette, svikter de som ledere av fylkeskommunens administrasjon med det tilhørende arbeidsgiveransvaret de har for trygge, inkluderende og diskrimineringsfrie arbeidsplasser.
Den diskusjonen får vi aldri tatt – fordi verken journalister eller fylkeskommunens leder evner å kalle en spade for en spade, så vi kan diskutere hva vi skal gjøre med spaden.
Enden på visa er at Johansen framstår som et tilfeldig offer for en tilfeldig situasjon der noen mente noe, og ikke som en som har måttet ta konsekvensene av å framsette grov rasisme gjennom sin lederposisjon.
Tilbake står et samfunn som ikke har lært noe, som ikke gjør noe for å forebygge at det skjer igjen, eller lager rutiner for hva man skal gjøre når rasisme fremmes av folkevalgte og ledere neste gang.
Til tross for økt bevissthet etter «Black Lives Matter»-bevegelsen, og en lang rekke rapporter og nyhetssaker som dokumenterer rasisme i Norge, ser vi at samfunnet fortsatt sliter med å ta innover seg hva rasisme faktisk er.
Hvor mange rapporter, nyhetssaker og personlige vitnesbyrd skal vi trenge før vi innser at rasisme er et reelt problem som krever konkret handling, særlig fra maktinstitusjoner?
Les Sigrid Bonde Tusvik: Vi skal være glad Jonas ikke tar en Trond
Les også: – Som foreldre må vi tåle å være uenige med barna våre (+)
Les også: Trener på krig i Oslo: – Vi tar soldatene inn i det ukjente (+)
Les også: Ekspert om Donald Trump-effekt i Nato: – Min store frykt (+)