Den 1. desember kunne vi lese i Dagsavisen at «I Norge har vi verdens høyeste laveste lønninger». Artikkelforfatter Kjetil Staalesen, spesialrådgiver i LO, er visstnok veldig glad i denne setningen. Men den gir ingen mening, i motsetning til det Staalesen skriver.
Det er mulig at Norges lavtlønte er best betalt i verden, men vi bor i et høykostsamfunn som det blir stadig dyrere å leve i. De laveste inntektene henger lenger og lenger etter.
Vår arbeiderbevegelse har heldigvis oppnådd mye, men fagbevegelsen klarer i beste fall å bremse markedskreftene.
Når nattevakter på Oslos hoteller har bruttolønn på 280.000 kroner i året, sier det seg selv at det blir problematisk å få leveregnskapet til å gå opp. Gjennomsnittslønnen i den bransjen er på bare 38.000 kroner i måneden.
I Norge har omtrent en fjerdedel av lønnsmottakerne mindre enn 500.000 kroner i inntekter (SSB). Selv en slik inntekt er utfordrende å leve av. Det gjelder spesielt i de største byene med høye boligkostnader.
I artikkelen skriver Staalesen at vårt organiserte arbeidsliv forhindrer at markedskrefter virker fritt i det norske jobbmarkedet, og gjør derfor at «en norsk frisør kan dra på ferie til Syden. En gresk frisør kan neppe dra på ferie til Norden».
Videre hevder Staalesen at det organiserte arbeidslivet sikrer både å heve lavtlønte og hindre at de høyest lønte stikker fra.
Les også kommentar: Hvor mye makt er det greit at landets aller rikeste har i politikken?
Vår arbeiderbevegelse har heldigvis oppnådd mye, men fagbevegelsen klarer i beste fall å bremse markedskreftene. Etter at EUs fire friheter ble innført i Norge i 1993, kan vi fastslå en betydelig stagnasjon blant de lavest lønte.
Utenlandsk arbeidskraft med lav utdanning kom til Norge og de skapte sterkere konkurranse blant folk med ingen og kort utdanning. Blant høyere utdanning har ikke det samme skjedd.
Over tid har dette holdt igjen lønningsnivået fordi utenlandsk arbeidskraft ofte har tjent fire, fem ganger mer enn i hjemlandet, og har vært fornøyd med det.
Vår EØS-avtale har i så måte bidratt til å øke forskjellene i landet. Etter dyrtiden og valutasvekkelsen, har arbeidsinnvandringen stanset opp, og nå står mange bransjer overfor mangel på arbeidere og fagfolk.
Hovedproblemet er ikke at de rikeste stikker fra, men at de med laveste inntekter har stagnert i 30 år. Dette problemet ble veldig tydelig da inflasjonen løp løpsk.
Den gang Ap-regjeringen lurte oss inn EUs bakdør, tjente statsministeren 620.000 kroner i året. Samtidig tjente en fagarbeider 215.000 kroner. I dag tjener statsministeren 2 millioner, og fagarbeideren i snitt 500.000 kroner.
I 1993 kostet en liter melk 6 kroner. Melken koster nå 25,20 på Meny. Fagarbeidere kan med andre ord kjøpe halvparten så mye melk som de kunne i 1993, mens statsministeren nå ikke trenger å bekymre deg så mye for det.
EØS har ikke tjent alle like godt!
Hovedproblemet er ikke at de rikeste stikker fra, men at de med lavest inntekter har stagnert i 30 år. Dette problemet ble veldig tydelig da inflasjonen løp løpsk.
Les også: Ja-sidas nye argument i EU-debatten er tøv (+)
Siden det nå er vanskelig å få tak arbeidskraft, vil dette trolig føre til gradvis press på lønningene. I bransjene med de laveste lønningene finner vi også de rikeste menneskene i landet. Det er jo å håpe på at inntektsfordelingen i samfunnet foregår før skatt. Da vil naturlig nok kapitalinntektene svekkes til fordel for økt lønnsinntekt.
Et lite tips til LO på tampen: Følg penga i selskapsstrukturene til lavmarginbransjer. Det er ganske merkelig at disse bransjene har lav driftsmargin og lav lønnsevne.
At eierne i disse bransjene er blant landets rikeste, betyr jo at pengene ikke forsvinner ut i tynn luft.
Les også: Hva nå, lille land?
Les også kommentar: En seier som kan koste oss dyrt (+)
