I Dagsavisen har vi kunnet lese om familiefaren «Kristian». Han får hets for be om hjelp til mat på bordet til barna sine. Å be om hjelp står det respekt av. At han ikke får den av det offentlige er det som skurrer her.
«Kristian» er ikke alene. I SIFOs siste rapport om dyrtid Det er ikke over ennå, leser vi at de som har det vanskeligst utgjør en gruppe på hele 150.000 husholdninger. De er «ille ute», og 80 prosent av dem har måttet kutte i matforbruket. I Oslo sprenges sosialhjelpsbudsjettene, og flere kommuner melder om samme tendens.
Derfor gjør svært mange sitt ytterste nå. For å få mat på bordet til familien. Varme i barnerommet til leksene skal gjøres. Sko som kan holde små føtter varme i utetiden i barnehagen.
Når det ikke går an å strekke seg lengre, skal du få hjelp i Norge. Du skal ikke være nødt til å stille deg i en matkø, eller ty til privatpersoner. Vi har en ordning for dette. Vi kaller den velferdssystemet. Når livskriser rammer og dyrtiden strammer, skal sosiale stønader gjøre at ingen går sultne og kalde.
Derfor er det ille at beløpene du da får faktisk ikke er til å leve av. De nye beregningene fra SIFO viser at det faktisk står verre til enn vi hadde trodd. For først nå er det tatt hensyn til at folk skal spise skikkelig mat, og den maten de trenger.
Sosiale stønader og barnetrygd blir ikke engang prisjustert, og da snakker vi i realiteten om kutt. Dette mens utgiftene til at folk skal kunne sette mat på bordet og sende niste med barna har økt med hele 33 prosent de tre siste årene. Da ser vi at forslaget til statsbudsjett ikke holder, her må det komme mer midler til grunnleggende behov.
«Kristian» har ingenting å skamme seg over. Det er nivåene på sosiale stønader som eventuelt er en skam. For i dag er de ikke til å leve av, og det kan ikke vi som samfunn leve med.
