I anledning SVs nye arbeidsprogram for 2025–2029, der partiet slår fast at dagens ruspolitikk er feilslått, uttrykker Solveig Bendixen uenighet i Dagsavisen (16. oktober). Hun stiller flere spørsmål rundt dagens politikk som fortjener svar fra rusfaglig hold. Her er det mye å ta tak i.
Bendixen hevder at Norge inntil nylig var ett av landene med lavest forbruk av narkotika i hele Europa. Dette stemmer ikke. Norge har riktig nok ligget lavt på forbruket av enkelte rusmidler, men tilsvarende høyt på andre.
Senest i 2021 slo Faktisk.no fast at det ikke er hold i denne påstanden, etter at Senterpartiets Kjersti Toppe hevdet at Norge ligger under det europeiske gjennomsnittet for bruk av de fleste rusmidler.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Om den nevnte økningen i kokainbruk skyldes Høyre-regjeringen, slik Bendixen hinter om, er det forunderlig at problematikken er tilsvarende over hele det europeiske kontinentet.
Videre viser Bendixen til en rangering fra samme år, utført av nettverket IDPC som jobber med narkotikapolitikk, sosial rettferdighet og menneskerettigheter. Når Norge her ble rangert helt øverst, er det er forståelig at dette tolkes som en legitimering av dagens politikk.
Men da bør undersøkelsen leses nøyere.
På forespørsel har IDPC selv uttalt på direkte vis (Twitter/X) at Norges rangering ikke gir grunn til å feire, men er «en viktig oppfordring til myndighetene om å endre retning, omfavne avkriminalisering, oppskalere skadereduksjon og sikre tilgang til kontrollerte medisiner for alle». De presiserer også at enkelte kriterier, som medisinsk cannabis, ikke var inkludert.
Samtidig understreker IDPC også at indeksen «spesielt reflekterer landets sørgelige resultater i straffereaksjoner». I undersøkelsens omtale av landene scorer Norge særlig dårlig på kriteriene for proporsjonalitet og strafferett. Dette er til dels svar på neste punkt.
For Bendixen spør også hvor SV har det fra at norsk rusforebygging er basert på skremsel og straff, og ikke på kunnskap. Men norske medieartikler og debatter om rusmidler har utvilsomt inneholdt svært mange skremmebilder.
Kunnskapen som er blitt belyst siden 60- og 70-tallet har ikke vært vektlagt i tilstrekkelig grad. Ideologi, frykt og følelser står i veien.
Uenighet rundt straff som virkemiddel var også blant de viktigste årsakene til at Solberg-regjeringens rusreform ble nedstemt i Stortinget i 2021. At dagens ruspolitikk mangler vitenskapelig grunnlag er korrekt, særlig når det kommer til bevisgrunnlaget for straffens preventive effekt.
En kunnskapsbasert ruspolitikk forutsetter en systematisk tilnærming med utgangspunkt i den forskningen som foreligger. Norsk ruspolitikk følger derimot retningslinjene fra FNs narkotikakonvensjon fra 60- og 70-tallet, som har vært kritisert av både medlemsland og uavhengige organisasjoner for sitt manglende vitenskapelige grunnlag.
Kunnskapen som er blitt belyst siden da har ikke vært vektlagt i tilstrekkelig grad. Ideologi, frykt og følelser står i veien.
Professor David Nutt, tidligere narkotikarådgiver for Storbritannias regjering, har beskrevet forbudspolitikken mot narkotika som «det verste tilfellet av vitenskapelig sensur siden den katolske kirken forbød verkene til Copernicus og Galileo».
Man bør være varsom med å vurdere ruspolitikken som vellykket, når rundt 350 mennesker dør hvert eneste år som følge av utfordringer på feltet.
Det frister å anklage Bendixen selv for å spre propaganda når hun med negativt fortegn mistenker at «legaliseringstilhengjarar» i SV står bak formuleringen, eller at skadevirkninger vurderes som skremselspropaganda.
Ny kunnskap om rusmidlenes skadevirkninger har nyansert tidligere og svært etablerte oppfatninger. Ett eksempel er at alkohol er mer skadelig enn cannabis – et faktum som ikke virker etablert i befolkningen, til tross for at det ikke bestrides av norske rusforskere.
SV har rett når de skriver at dagens ruspolitikk er feilslått. Dette er også, til dels, blitt fastslått av helseminister Jan Christian Vestre. Man bør være varsom med å vurdere ruspolitikken som vellykket i et lite land med velferdsstat, når rundt 350 mennesker dør hvert eneste år som følge av utfordringer på feltet.
Det spørres også hva SV mener med at norsk rusforebygging er basert på straff, og vises til at restriktive tiltak var effektive for å få ned tobakksforbruket. Men i Norge er også selve bruken av narkotiske stoffer straffbar, og kan derfor ikke sammenlignes med tobakksbruk. Straffetruslene forsterker en grad av utenforskap for brukerne som ikke bør undervurderes.
I tillegg var innføringen av røykeloven effektiv, selv om ingen nordmenn er blitt bøtelagt eller notert i strafferegisteret for å røyke tobakk på et ulovlig sted.
Dette vitner om at straff ikke er et nødvendig virkemiddel for å regulere uønsket rusadferd.
Med en avkriminalisering, slik den var foreslått i Solberg-regjeringens rusreform, ville rusmiddelbruk bli møtt med administrative sanksjoner, altså ikke «straffefri» slik Bendixen hevder.
At det skal være «opplagt» at bruken vil øke ved avkriminalisering strider mot både veldokumenterte internasjonale erfaringer og det grundige arbeidet til Rusreformutvalget – som ikke fant grunnlag for en slik konklusjon i sin gjennomgang.
Det vil definitivt være i brukernes interesse å møte en mykere tilnærming enn dagens strafferegime.
Beskrivelsen av SVs ruspolitiske strategi som «liberalisme» er lite treffende. Sammenlignet med i dag ville en økt grad av regulering på narkotikafeltet gitt staten mer kontroll.
En avkriminalisering av bruk vil utvide brukernes ytringsrom, muligheter for integrering og anledning til å søke hjelp på tidligere tidspunkt, uten å frykte sanksjoner.
At Norge tar til seg vitenskapelig kunnskap og følger de mange landene som har myket opp sine lovverk, vil være langt mer konsekvent enn å forbli ett av få europeiske land som fortsatt straffer brukere.
Med det kunnskapsgrunnlaget som er etablert, vil det være historieløst å videreføre dagens ruspolitikk i strid med ny og solid vitenskap.
Det vil definitivt være i brukernes interesse å møte en mykere tilnærming enn dagens strafferegime. For mange norske brukere har straffepolitikken skapt så store sår at mindre politiske endringer kun vil representere små plastre som ikke utgjør forskjell.
Skal norsk ruspolitikk kunne vise til bedre resultater, må det betydelige endringer til.
