Vi hører mye fra Foreldreoppgjøret som krever økt bemanning og samfunnet for øvrig som påpeker hvor helsefremmende det er å jobbe, samt hvor viktig det er for barn å sosialisere seg i barnehagen.
For ei som meg, som har vært i felten både som førskolelærer og barn, har jeg noen tanker.
Jeg har over 20 års fartstid i barnehage – både som pedagogisk leder og tidvis styrer. Jeg har småbarnspedagogikk som mitt spesialfelt.
Det ER viktig for barn med sosialisering, blant annet gjennom barnehagen. Dette fremmer både identitet, språkutvikling og sosial kompetanse. Dette er viktige momenter å ta med seg i jobben for å skape et sivilisert samfunn – danning til demokrati. Og det er viktig med økt bemanning. Men kan det hende at det i seg selv ikke vil løse alle problemer? Er det en utopi?
Selv er jeg født på 80-tallet. Jeg vokste opp med foreldre av 68′er-generasjonen, hvor alt skulle være åpent og diskuteres, både på sosialt og politisk plan.
Mine foreldre gikk i tog for kvinnekamp, likestilling og Palestina. De var høyere utdannet, og sluttet aldri å videreutdanne seg. De var i full jobb begge to, og for at dette skulle la seg gjøre måtte jeg, i en alder av fire måneder, til dagmamma.
En gang var jeg et barn. Jeg var det barnet som sluttet å gråte, men fortsatte å lengte.
Barselpermisjonen var på 16 uker den gangen i 1985. Men som eneste barnet i gata var jeg den som var hos dagmamma og videre i barnehage da jeg fylte tre år og frem til skolestart. Alle andre hadde hjemmeværende mødre – som bakte boller, sørget for at barna sosialiserte seg med barna i gata, tok seg av hus og hjem, osv. Jeg husker lykken av at mormor kom på besøk en ukes tid innimellom og jeg kunne være hjemme og spise pannekaker.
En gang var jeg et barn. Jeg var det barnet som sluttet å gråte, men fortsatte å lengte.
At det var fine stunder hos dagmamma er jeg helt sikker på. Jeg kan attpåtil huske bruddstykker av oppholdet der da jeg nærmet meg tre år. Jeg husker lukter, smaker og lyder. Men jeg husker også den gjennomsyrende følelsen av å bli forlatt, følelsen av en evighet.
To og et halvt år gamle meg husker hvordan det var å kjenne på et enormt savn, som jeg innimellom kunne glemme hvis jeg og Elisabeth lekte noe spennende. Men følelsen kom stadig tilbake.
Denne følelsen ble sterkere etter hvert som jeg ble kognitivt styrket år for år. Da jeg fylte tre år begynte jeg i verdens beste barnehage. Der var Lasse og Jan Ingvar. Bedre barnehageansatte kan jeg aldri forestille meg finnes.
De var lekne, pedagogiske, morsomme og lærte meg svært mye bra. De fikk meg til å glemme litt den følelsen av sorg og savn.
Med mine 20 år i barnehage sier magefølelsen min at tidlig barnehagestart er et eksperiment vi ikke vet konsekvensene av.
Flere av mine yngre venner i barnehagen snakket også om lengsel og savn. Roping på mamma og pappa minnet meg om mitt eget savn – savnet etter den mammaen eller pappaen som skulle komme og hente meg. Men når? Tidsbegrep fantes ikke.
Det var ikke noe galt i barnehagen. Jeg bare savnet og lengtet så intenst etter de som ga meg livet, og som hadde vært der helt fra start – mine primæromsorgspersoner. Og selv om jeg sluttet å gråte, forsvant ikke savnet. Porten i barnehagen ble et symbol på forventning, venting og lengsel. Men jeg hadde det mye gøy også.
Økt bemanning er ikke nok.
Under koronapandemien var det færre barn per voksne. Da hadde vi mye bedre tid til hvert barn. Jeg skulle tro at det ville vise igjen i adferdsmønstrene til de minste barna i barnehagen. Men det gjorde det ikke. De sårbare barna forble sårbare selv om vi hadde flere hender per barn i lang tid.
Han som gråt i ett helt år utenom hvilestund sluttet ikke å gråte. De lengselsfulle barna sto ved porten. De ventet. De lengtet. Flere sluttet å gråte; symptomet forsvant, men lengselen og savnet viste igjen i øynene og i holdningen. Kanskje de ga opp å uttrykke sin stemme?
Jeg har båret på to barn i bæresele – en foran og en bak, mens jeg har holdt et tredje på hoftene – fordi lengselen etter foreldrene tok timevis å døyve. Det går utover armer, rygg – og hørsel.
Altså ingen vinn-vinn-situasjon for verken meg eller barna. Den stadig dårlige samvittigheten over å ikke være god nok stikker i hjertet den dag i dag.
I bakhodet surrer en setning fra en kjent psykolog jeg en gang hørte; «Små barn har problemer med å forholde seg til mer enn én primær omsorgsperson». Og det er akkurat det. Vi barnehageansatte kan aldri bli sidestilte med de primære omsorgspersonene. Vi kan kanskje bli en god nummer tre, men vi blir aldri nummer én.
Med mine 20 år i barnehage sier magefølelsen min at tidlig barnehagestart er et eksperiment vi ikke vet konsekvensene av.
Men som de fleste sier; «Har vi noe valg?». På 80-tallet med 16 prosent rente tok mange valget om å være hjemme til tross. Det sies at vi har mye bedre permisjonsordninger nå i dag enn vi hadde på 80-tallet, samt at våre permisjonsordninger er bedre enn i mange andre land.
Men hvor gode er disse argumentene? At de er bedre enn i mange andre land er ikke nødvendigvis samsvarende med at barna har det godt nok. Å strekke seg etter den laveste fellesnevner gjør ikke nødvendigvis argumentene vanntette.
Nå er vi voksne, både jeg og de andre barna i gata.
Utdanningsmessig, intellektuelt og sosialt er vi ganske like. Vi eier alle både folkeskikk og manerer. Men forskjellen på oss er at jeg ble institusjonalisert i tidlig alder. Jeg kjenner på en sorg og et savn etter det jeg ikke fikk.
Et savn etter rolige morgener, masse tid med familie, mindre stress, roligere hverdager og kortere frekvens av institusjonalisering.
Det kjenner ikke de andre på. Enkelte hadde til og med prøvd seg noen dager i barnehage, men siden de kunne velge, valgte de det bort. Og de angrer ikke.
Jeg fikk aldri valget, men jeg vet hva jeg ville valgt om jeg hadde fått det.
Les også: Ja, jeg er egoistisk som sender ungen min i barnehagen
