Mennene som glemmes og gjemmes

Samtalen om menn har pågått i alle medier de siste månedene.

Et innsiktsfullt bidrag ble i påsken publisert i Adressa, der Tommy Dahle skrev om enkelte menns definisjonsmakt i samtalen om menn og mannsidealet. «Basert på den overfladiske illusjonen som definerer hva en mann er, kan jeg ikke kalles mann», skriver han.

Slike perspektiv er nyttige å ha inn i diskursen om menn. Samtidig er det helt andre mannsperspektiver som får pryde den største spalteplassen i samtalen om menn.

De mest populære problemstillingene har ikke hatt fokus på det usunne mannsidealet, men heller menn som ikke får seg (kvinnelig) partner, menn som føler seg utilpass i et samfunn med økende kvinnefrigjøring og menn som radikaliseres.

Her hører man ofte argumentet om at kvinnefrigjøringen står i veien for fokuset på menn. Det er problematisk at måten disse problemstillingene formidles på, ofte drøftes gjennom et majoritetsperspektiv, der årsakssammenhengen kobles til kvinnefrigjøring, heller enn et usunt mannsideal.

Dette mannsidealet blir ikke konfrontert, men snarere hyllet, og kampen de fører handler som oftest om «majoritetsmannen» gjennom et hvitt, normfungerende og heteronormativt blikk. Mannskampen ekskluderer dermed normbrytende menn som ikke passer inn som «majoritetsmann». Mannskampen er helt tydelig ikke for alle menn.

Sannheten er at feminister pratet om menns utfordringer lenge før det ble trendy på gutte-TikTok.

Det synes nemlig ikke å være like kult å prate om normbrytende menn – algoritmene er mer opptatt av at menn ikke får ligge fordi kvinner er gniene. Å snakke om problemene til transmenn eller menn med funksjonsvariasjoner skaper ikke like mye klikk og guttastemning på TikTok.

Les også: Mannsutvalget er eksportvare

Sannheten er likevel at feminister pratet om menns utfordringer lenge før det ble trendy på gutte-TikTok. I disse forumene pekes likevel feminismen på som hovedårsak til mannens nedadgående posisjon – kvinnefrigjøringen står i veien for menn. Dette stemmer ikke; feminismen har lenge løftet saker om menn som menn selv har feid under teppet.

Hvorfor snakker ikke mannskampen om menn med spiseforstyrrelser, menn som er nevrodivergente, menn som har angst, menn som er feminine og menn som er voldtektsofre?

Normbrytende menn glemmes og gjemmes. Hvorfor sviktes disse mennene av sine egne?

Slike temaer blir derimot stadig hysjet ned og latterliggjort i mange miljøer. Normbrytende menn glemmes og gjemmes. Hvorfor sviktes disse mennene av sine egne?

Les også: Hvorfor er kvinner «avviket»?

Heller enn å løfte dem opp, blir normbrytende menn ofte offer for ydmykelse, ekskludering, mobbing, skampåføring og usynliggjøring blant menn og guttegjenger – enten det er på nett eller i skolegården. «Skjellsord knyttet til homofili og hudfarge brukes på en særegen måte blant unge gutter», skriver doktorgradsstipendiat Elise Margrethe Vike Johannessen i en artikkel hos Kilden.

Det er ingenting annet enn denne «toxic masculinity»-kulturen som har hysjet ned menns lidelser.

Menn har ikke vært flinke nok til å skape rom for vanskelige samtaler. Det er dermed ikke rart at det eksempelvis ofte oppleves tryggere for skeive menn å komme ut av skapet til jentegjengen, fremfor til guttegjengen.

Les også: Kan få 20.000 kroner mer hvis hun føder etter 1. juli

Å ekskludere normbrytende menn fra samtalen om menn er å skyte egen kampsak i foten. Mannsforkjempere bør heller enn å rette fingeren mot kvinnefrigjøringen, se sin egen kamp i speilet og genuint jobbe for at alle menn skal ha det bra.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen