Enslige mindreårige flyktninger er ekstra sårbare på grunn av sin unge alder. Når så mange barn forsvinner fra asylmottak, medfører det alvorlige trusler mot deres sikkerhet, liv og helse.
Enslige mindreårig flyktninger er på ny i medias søkelys. Det stilles spørsmål ved forsvarligheten ved oppfølging når barn som venter på svar på sin asylsøknad, forsvinner fra asylmottak. Det er mange faglige og politiske meninger om hva som er riktig tilbud til denne barnegruppen. Vi vil bidra med noen erfaringer og perspektiver.
I perioden 1996–2018 har cirka 10.000 enslige mindreårige flyktninger fått innvilget opphold og blitt bosatt i Norge. På lik linje med alle andre barn er det å føle seg trygg, få hjelp av trygge voksne, ha venner og mestre skolen, det viktigste for dem. De må lære seg norsk og kan ha manglende erfaringer med skole. Dette gjør det ekstra utfordrende for dem.
Ved ankomst til Norge får i dag enslige mindreårige som er under 15 år tilbud om plass ved et omsorgssenter – som er barnevernets tilbud til enslige mindreårige. Ungdommer mellom 15 og 18 år får tilbud om plass på asylmottak i regi av Utlendingsdirektoratet (UDI).
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/Q2GA4XAE5ZAYNHTEZGSEUOKBPM.jpg)
På et asylmottak får barn i mindre grad oppfølging fra trygge voksne, særlig i helger og på natten. Dette kan være en av grunnene til mangelfull oppfølging når et barn forsvinner fra et mottak. Beskyttelse er en viktig del av barns behov, deriblant beskyttelse mot menneskehandel.
Studier viser at enslige mindreårige er en særlig sårbar gruppe. Både på grunn av livssituasjonen deres og fordi de er overrepresentert når det gjelder posttraumatisk stresslidelse, angst og depresjon. De har et særlig behov for beskyttelse og omsorg i henhold til Barnekonvensjonen, som også fastslår at barn er å regne som barn inntil de fyller 18 år.
Når så mange barn forsvinner fra asylmottak, medfører det alvorlige trusler mot deres sikkerhet, liv og helse.
Enslige mindreårige er en svært sammensatt gruppe. De kommer fra ulike land, regioner og folkegrupper. De har ulik religion, språk og kultur, ulik sosial og økonomisk bakgrunn, samt ulike skole- og arbeidserfaringer. I oppveksten og under flukten har mange opplevd skremmende hendelser. Flere er blitt utsatt for overgrep og utnytting, og de har måttet klare seg alene.
Oslo kommunes byomfattende senter for enslige mindreårige flyktninger (BYMIF) har over 40 års erfaring med å hjelpe enslige mindreårige flyktninger etter at de har fått oppholdstillatelse. Over 900 barn og unge har mottatt hjelp i form av bo- og omsorgstilbud, aktivitetstilbud eller skoleoppfølging.
BYMIF samarbeider tett med barnets nettverk, som barneverntjenesten, omsorgspersoner, verge eller skole og gir en tilpasset oppfølging av hvert enkelt barn, uavhengig av om barnet er 14 eller snart 18 år.
En ungdom som har fått hjelp gjennom BYMIF uttaler: «Jeg føler meg trygg nå, før følte jeg meg ikke trygg. Det her er et sted der jeg kan bli kjent med mange andre fra ulike kulturer, og som er i samme situasjon som meg».
Lars West Johnsen: Hvem husker holocaust?
På bakgrunn av vår kjennskap til og erfaring med disse barna, er vi bekymret over at så mange barn forsvinner fra asylmottak. Til en tilværelse som i verste fall kan medføre alvorlige trusler mot deres sikkerhet, liv og helse.
Vi vet at alle mindreårige – på grunn av sin alder og manglende erfaring og modenhet – har et større behov for beskyttelse. Vi vet også at mindreårige blir kontaktet av miljøer som driver med menneskehandel og annen kriminell virksomhet.
Norge har ingen barn å miste, heller ikke flyktningbarn.