Krigshistorien er full av datoer verdt å minnes. Den internasjonale holocaustdagen − 27. januar − burde være den viktigste.
I snart 20 år har verden skullet markere denne dagen. Alle FNs land tok i 2005 på seg et særlig ansvar for ikke å glemme folkemordet på Europas jøder. Medlemslandene lovet å markere og minne holocaustofrene, og ikke minst undervise nye generasjoner i historien.
For å forhindre at det skulle kunne skje igjen. At marerittet − der et storsamfunn plukker ut en gruppe mennesker for ødeleggelse – ikke skulle komme tilbake. Det er grunn til å tro at dagen ikke har hatt dårligere oppslutning enn den vil få i år. Det er forstemmende for jødene. Og for alle oss andre.
For dem kan Israels framferd nå være den største forbrytelsen
Datoen er ikke tilfeldig valgt. Den har stor symbolsk sprengkraft. Dette var dagen da russerne sparket inn portene til Auschwitz i 1945 og frigjorde de fåtallige overlevende i Nazi-Tysklands fremste utryddelsesleir. Da hadde nazistene rukket å skyte, sulte, slå i hjel og gasse over én million mennesker. De fleste av dem europeiske jøder, men også titusenvis av polske ikke-jøder, romfolk og sovjetiske krigsfanger. Over én million jøder mistet livet her, i det største tannhjulet i nazistenes industrielle dødsmaskin. Ytterligere fem millioner ble drept i andre leire, eller bare summarisk henrettet med et skudd i nakken på utsiden av landsbyen de bodde.
Seks millioner jøder ble drept fra Adolf Hitler tok makta i Tyskland i 1933 til krigens slutt i 1945. Nesten 1400 mennesker hver dag. Ett menneske drept hvert minutt i 12 år. Kun fordi de var jøder. Dette vanvittige omfanget er ikke lenger like kjent. Det bør bekymre.
NRK tar heldigvis fortsatt jobben sin som allmennkringkaster på stort alvor, og har nå sendt og gjort tilgjengelig for strømming Ken Burns’ dokumentarserie «USA og holocaust». Den gjør voldsomt inntrykk i sin gjenfortelling av hvordan mange land slo hånden av desperate jøder. 340.000 tyske og østerrikske jøder flyktet fra naziveldet. 300.000 av dem søkte om asyl i USA, men de fleste ble avvist.
Da 32 land møttes på Evian-konferansen i Frankrike sommeren 1938 for å drøfte det jødiske flyktningproblemet, sa bare den Dominikanske Republikken ja til å ta imot flere. Det kongelige norske justisdepartement fryktet et «spirende jødeproblem». Også Arbeiderpartiets Norge avviste raseforfølgelse som grunnlag for oppholdstillatelse. Historien er skammelig.
Først etter Krystallnatten i november 1938, da jødeforfølgelsene eksploderte i en folkelig orgie av hat, ble alvoret forstått av omverden: Tusen synagoger ble brent, utallige jødiske butikker, hjem og eiendommer ramponert, et hundretall jøder drept og titalls tusen arrestert. Nazistene mente det helt bokstavelig når de snakket om å fjerne jødene fra Europa. I Burns’ serie fortelles det om president Roosevelts reaksjon. Aldri før hadde en amerikansk president brukt så fordømmende ord, skrev avisene. Og Roosevelt uttrykte sjokk og manglende evne til å tro at «noe sånt kunne skje i det 20. århundre».
I dag sier mange at de knapt kan tro det som skjer på Gaza i det 21. århundre. Siden angrepet mot Israel 7. oktober er 26.000 palestinere drept på Gaza. 234 hver dag. 10 hver eneste time. «Vi står overfor en navnløs forbrytelse», sa Winston Churchill om nazistenes jødeforfølgelser i 1941. Nå er det Israel som anklages for folkemord, for forbrytelsen som jødenes egen katastrofe, ga et navn.
Påstanden er selvsagt vond og krenkende. Men Israel er trukket for internasjonal rett av Sør-Afrika, og det skal bevises at Israel står bak «handlinger som er begått i den hensikt å ødelegge helt, eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe». Fredag ble det klart at saken vil bli ført for retten, og en rekke krav ble stilt til Israel for å begrense skadene av krigføringen og for å unngå et folkemord. Paralleller dras nå mellom nazistene og Israels − den jødiske statens − handlinger.
Motbydelig eller ikke, så gjøres nå disse sammenligningene, og slik forsvinner holocaust, menneskehetens viktigste lærestykke – den største forbrytelsen − lenger inn i historiens tåke. En undersøkelse gjort i en rekke land, viser at kunnskapen blir stadig dårligere og at holdningene endres fort. Halvparten av amerikanere under 40 kan ikke navnet på en eneste konsentrasjonsleir. Et flertall av dem undervurderer også omfanget av katastrofen, og to av ti mener jødene selv forårsaket holocaust. 12 prosent av nederlenderne mener holocaust er en myte eller er sterkt overdrevet, mens seks av ti briter tror færre bryr seg om holocaust enn før.
For hver ny generasjon blir andre verdenskrig og jødeforfølgelsene stadig mer fjern virkelighet. Det er bare naturlig. Nå er viktigere enn da. Tidsvitnene, de som har kunnet fortelle om sine opplevelser, er langt på vei borte alle sammen. Men nye kriger er kommet til. Nye lidelser, nye flyktninger. Nye tragedier, nye katastrofer. Nye historier, som vi alle kan se utspille seg i all sin blodrøde gru direkte på TV, skriver over den gamle i svart-hvitt.
For mange folk og nasjoner har årene siden 2001 vært en lang, sammenhengende krig. Og konflikten mellom Israel og de Hamas-kontrollerte palestinerne på Gaza gjør ekstremt inntrykk på særlig unge mennesker verden over. For dem er dette som er Krigen. Med 10.000 barn som ofre. Håpløsheten, fortvilelsen og skuffelsen er enorm. For dem kan Israels framferd nå være den største forbrytelsen.
Jøder verden over er bekymret for voksende antisemittisme og sviktende kunnskap. Vi bør alle bekymre oss over denne utviklingen. Norske jøder rapporterer om endringer i holdninger, om større uro og pessimisme for framtida som minoritet. Det er storsamfunnets ansvar å stå opp mot glemselen. Men det er umulig å vedta at nye kull ungdommer – framtidas folk og ledere – verden over ikke skal forbinde Israel, og derfor også jøder, med krig mot en forsvarsløs sivilbefolkning. Israel ses ikke lenger på som et offer, men som en overgriper.
Israel hadde en soleklar rett til å forsvare seg etter Hamas’ overfall på uskyldige sivile israelere 7. oktober. Men moralske grenser er tråkket over på Gaza. Israels sjel er i bevegelse, og den lenge intuitive internasjonale sympatien og omsorgen er i spill. Det er en ny jødisk katastrofe.