Vi trenger en ny kurs nå

Både kona og jeg er pensjonister, eier en tomannsbolig og har 2,1 millioner i lån. Nylig gikk jeg gjennom hvor mye regningene har økt i 2022 og 2023.

Jeg tok for meg økte priser på strøm, mat, bensin, renter og det jeg kan kalle «annet». Sluttsummen blei 140.000 kroner, med andre ord 70.000 i året. Det er en økning for oss.

Men det som er verst, er at vi er for privilegerte å regne sammenlikna med de hundretusener av arbeidende mennesker som har fått livene sine ødelagt, som må stå i matkø og gruer seg til morradagen.

Disse prisøkningene representerer den endelige slutten på den norske sosialdemokratiske velferdsstaten. Et samfunn som – sammen med de tilsvarende svenske og danske – i historiebøkene trolig kommer til å stå blant de beste samfunn som noen gang har vært.

Og dette skjer som en villet politikk av en regjering ledet av Arbeiderpartiet. Jonas Gahr Støre har med stor margin vist seg som den norske statsminister i moderne tid som har økt klasseforskjellene mest, som har gjort mest ugagn for oss arbeidere.

Men jeg har jobba 45 år på gølvet, og har i lengre tid sett dette komme. Heretter må vi forholde oss til at vi lever i ei krisetid.

Ansvaret for denne utviklingen ligger ikke minst hos Mor Gro. Jens og Jonas har siden vært hovedaktører i å bytte ut en sosialdemokratisk politikk med en nyliberalistisk. I den kampen som arbeiderbevegelsen står overfor er det åpenbart fagbevegelsen og de faglige tillitsmennene som må gå i spissen. Men til det trengs en ny sosialdemokratisk politikk som er tilpassa den nye situasjonen. Her er noen punkter.

Før en går inni i en kampsituasjon er det første en må gjøre å finne ut hvem fienden er. Mange er blitt godt kjente med ordet nyliberalisme, og med slike nusselige slagord som konkurranseutsetting, billigere priser og liberalisme.

Men vi har latt oss lure.

Sannheten er at nyliberalismen står for ensretting, monopoler, at prisene går til himmels, å knuse fagbevegelsen, og for dramatisk å øke klasseforskjellene. Navnlig alle de tingene vi arbeidere ikke står for.

Nyliberalismen er våre dagers fascisme. Riktignok kler de seg i penere tøy enn bandene til Hitler og Mussolini, men de er like farlige.

Nyliberalismen er våre dagers fascisme. Riktignok kler de seg i penere tøy enn bandene til Hitler og Mussolini, men de er like farlige.

De som får konjakken i vrangstrupen av at jeg skriver dette, henviser jeg til Trump. Da han skjønte at han ikke vant valget i 2021, oppmuntra han mobben til å okkupere Kongressen for å hindre at Biden overtok. Han forsøkte å gjennomføre et statskupp i USA, i det landet som vedtok den første demokratiske grunnloven.

Det er en illusjon å tro at ikke noe liknende kan skje i Europa – eller i Norge.

Som arbeider i 45 år har jeg opplevd på kroppen det endra synet på det å være arbeider. Fra under Bratteli og Odvar Norli å være høyt respektert, til nå å bli sett på som mindreverdige, som dumme, som mennesker som ikke har vett til å styre eller ta rasjonelle avgjørelser.

Les også: Støres vanskelige veivalg

Tonen i borgerligheten er at slikt må vi overlate til de med akademisk utdannelse. Men arbeidere har slett ikke mindre forstand enn akademikere. Når en ser på hva Støre sier og gjør, har jeg i grunnen inntrykk av at det motsatte er tilfellet.

Det Norske Arbeiderparti blei opprinnelig danna av liberale borgere som på 1870-tallet syntes det var ille at arbeiderne hadde det så fælt, men det gikk ikke lenge før arbeiderne overtok ledelsen. Dette er bakgrunnen for det velferdssamfunnet som blei skapt.

Tanken bak er at vi skal velge våre spesifikke representanter til storting og kommunestyre. Disse skal så gjennomføre det vi som velger dem ønsker. Per definisjon er det jo slik i demokratiet at folk skal styre over økonomien og over hva våre representanter skal gjøre – det er ikke økonomien eller politikerne skal styre over folket.

Men det er det siste som skjer i Norge. Arbeiderklassen utgjør omtrent 50 prosent av landets befolkning, likevel fins det knapt noen arbeidere lenger verken på Stortinget eller i kommunestyret. På Arbeiderpartiets lister er det kun akademikere, frie næringsdrivende og partibroilere.

Lars West Johnsen: Jonas uten land

For at vi skal klare å gjeninnføre velferdsstaten og det representative demokrati, må vi arbeidere sørge for at vi kommer inn i styre og stell. Vi skal ikke la oss affisere av at de styrende ikke akkurat ønsker oss velkommen.

Noe som forundrer meg er at det diskuteres så lite hvordan vi skal takle de problemene demokratiet står overfor, og hvordan vi skal gjøre demokratiet mer reelt, nemlig ved at folket skal bestemme.

I et essay jeg skrev for noen år siden kalte jeg Norge et utsettelsesministerium. Nødvendige ting som må gjøres blir foreslått, så kommer det nye utspill, forslaget nedstemmes, det nedsettes utvalg, komiteer, disse kommer med nye innstillinger, disse også nedstemmes, så opprettes det enda nye utvalg og så videre, og så videre.

Det er framtida det gjelder. Sånn som det er nå, er det diktaturene som er i framvekst – folk har mye å klandre det eksisterende demokratiet vårt for.

Jeg har vært i Dubai og for å si det litt spøkefullt så vedtas det der en vei, ei bru eller ei jernbanelinje på mandag, og fredag er det gjennomført. I Norge går det både 30 og 40 og 50 år før noe endelig skjer. Dette er ikke demokrati, det er derimot elendig styre. Det folket ønsker, er at ting blir gjort.

Jeg mener det er i demokratiets interesse at folket har mer direkte kontroll over de vi har valgt, at det er en selvfølge at vi kjemper for at det skal være minst mulig avstand mellom oss som folk og de som styrer over oss.

Det er framtida det gjelder. Sånn som det er nå, er det diktaturene som er i framvekst – folk har mye å klandre det eksisterende demokratiet vårt for.

De eneste som har makt og styrke til å vinne denne kampen er arbeiderbevegelsen.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen