Støres vanskelige veivalg

Arbeiderpartiet er nå i full gang med å evaluere årets kommunevalg, for slik å legge strategien mot det «store» valget i 2025. Her må alle steiner snus for å få et skikkelig grunnlag for å sette i verk tiltak for valgseier.

Arbeiderpartiet har siden 2. verdenskrig preget norsk politikk og bidratt til den velstand vi i dag nyter godt av. Etter krigen flokket folk seg om partiet med stor tro på at det var dette partiet som var best skikket til å bygge landet etter fem år i krig.

Resultatene kom raskt og partiet vokste og fikk tillit. Det resulterte i en stor middelklasse som nå eier hus, hytter, biler og båter. Noen av dem disponerer en relativ stor kapital som er plassert i banken eller investert i aksjer og aksjefond. Denne middelklassen ønsker å slå ring om sine privilegier og hilser skatte- og avgiftslettelser velkommen.

Hva kan Arbeiderpartiet tilby den voksende middelklassen som partiet selv har lagt grunnlaget for? Er det slik at Ap bare skal la Høyre forsyne seg av denne velgergruppa?

Jeg tror ikke det er enkeltsaker som blir utslagsgivende for å øke oppslutningen om Ap, men heller en strategi som gir folk tillit til at Arbeiderpartiet er det parti som kan løse morgendagens utfordringer.

Arbeiderpartiets dilemma er:

• Skal man legge seg til venstre og ta opp kampen om velgerne med SV og Rødt?
• Skal man legge seg mot høyresiden for på den måten unngå lekkasje til Høyre?
• Eller skal man gjøre begge deler?

Er det i så fall mulig å oppfylle det siste punktet uten å «forskreve» seg?

Høyre har det lettere. De har lagt seg inn mot midten og gjør seg lekker for den middelklassen som tradisjonelt har stemt på Arbeiderpartiet. De lar Frp holde på med sine kjepphester, som avvikling av bommer og noen ekstra flasker vin i tollen. Høyre vet at ingen vinner noe valg på dette og lar dem bare holde på.

Høyre har nå lagt fram sitt alternative budsjett for 2024 uten å måtte kompromisse med KrF og Venstre. Dette budsjettet illustrerer hva Høyre i virkeligheten står for. I åtte år har de laget budsjetter som Venstre og KrF har hatt stor innflytelse på. Det har ført til politikken inn mot sentrum.

Hva er så resepten for Arbeiderpartiet fram mot kommende valg? Hadde Ap vært et ledende parti i Ukraina og skulle bygge landet opp når krigen tar slutt, ville man brukt samme resept som Gerhardsen la til grunn etter 1945. Vi skulle bygge samfunnet fra bunnen av. Denne resepten kan ikke brukes i dagens situasjon. Nå er det helt andre behov som skal dekkes.

Middelklassen har også barn som trenger en trygg framtid. Arv er ingen garanti for det.

Jeg tror det er mulig å oppfylle det siste punktet – gjøre begge deler – dersom man klarer å overbevise den voksende middelklassen om at man må foreta en prioritering av hva som først og fremst bør gjøres. Men da må det gå klart og tydelig fram at dette ikke betyr at middelklassen skal betale for det.

Partiet må be om tålmodighet og forståelse for hva som må prioriteres først. Middelklassen har også barn som trenger en trygg framtid. Det er nemlig ikke slik at barna til den såkalte middelklassen kan ta det for gitt at de blir middelklasseborgere når de blir godt voksne. Arv er nemlig ingen garanti for det.

Da Arbeiderpartiet fikk makta i Trondheim i 2003, sa partiet følgende: «Vi skal prioritere full barnehagedekning i Trondheim. Befolkningen i byen må da akseptere at flere andre gode formål blir satt på vent». Resultatet kjenner vi: Trondheim var den første større by med full barnehagedekning og Arbeiderpartiet fikk tillit og vant fem valg etter hverandre.

Lars West Johnsen: Jonas uten land

Skal man klare å få folket med seg er det viktig å skape tillit.

Dette sa partisekretær Håkon Lie i sin tale til landsmøtet i Arbeiderpartiet i 1969: «Tillit blir skapt gjennom politikk hvor ord følges av handling. Men tillit blir også skapt gjennom de kvinner og menn som fører politikken.»

Kloke ord som underbygger min påstand om at tillit er selve nøkkelordet for suksess. Derfor mener jeg at partiet ikke må være så opptatt av enkeltsaker, men først og fremst konsentrere seg om tillitsskapende arbeid. Det er forutsetningen for å få folk til å samle seg om partiet.

Jeg husker en stortingsmann fra Finnmark som representerte Ap. Han var ingen stor folketaler, men evnet å kommunisere med velgerne på en måte som skapte tillit. Det er ikke så mange som husker Valter Gabrielsen.

Han drev ikke bare valgkamp noen uker foran et valg, nei han drev valgkamp hele året. Han reiste rundt i Finnmark til stadighet, gikk på husbesøk, besøkte fagforeninger, snakket med bedriftseierne og fikk signaler om hva som var viktig for det brede lag av folket.

I tillegg var Gabrielsen en døråpner for lokalpolitikere fra ulike partier – når de var i Oslo for å møte makteliten i regjering og storting. Det var på den tiden aldri noen stor diskusjon i Finnmark Ap om hvem som skulle stå som nummer én på stortingslista.

Hvis våre politikere både lokalt og sentralt tar litt lærdom av «Valter-metoden», tror jeg folket husker dette når stemmeseddelen legges i urna.

Jeg er blitt fortalt at Håkon Lie hadde «lytteposter» rundt omkring i det ganske land innenfor fagbevegelsen, landbruket, industrien og fiskerinæringen. De signaler han her snappet opp, brukte han bevisst i sitt arbeid på partikontoret. Dette ble igjen formidlet videre til regjeringen og stortingsgruppa.

Arbeiderpartiet trenger å ruste opp partikontoret til å bli den kraft det en gang var. I dag fungerer dette kontoret mest som en formidler av budskap til egne medlemmer.

Arbeiderpartiet har mange dyktige tillitsvalgte og medlemmer rundt om i landet. Disse må i større grad enn i dag tas med på råd. Det oppnevnes råd, utvalg og komiteer av regjering og departement. Nå må partiet sørge for at «vanlige folk» blir spurt om å delta. Ofte består slike råd og utvalg av folk fra universitets- og forskningsinstitusjoner, samt en god del politiske gjengangere.

Les også: Nei til spagatisme, Jonas

Arbeiderpartiet trenger å ruste opp partikontoret til å bli den kraft det en gang var. I dag fungerer dette kontoret mest som en formidler av budskap til egne medlemmer. Partikontoret deltar i liten grad i det politiske ordskiftet med kommentarer og meninger i saker som diskuteres i det offentlige rom.

En partisekretær i Arbeiderpartiet er en politisk valgt person og ikke en ansatt. Historisk sett har partisekretæren i Ap vært en person man lyttet til – uavhengig av hvor man hører til i det politiske landskap.

Slik er det dessverre ikke i dag.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen