Matkøene har mer enn én årsak

En fersk rapport fra Fafo, «Mathjelp på dugnad», har fått mye oppmerksomhet. Arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna er blitt kritisert for å si at folk står i matkø for å kunne bruke penger på andre ting enn mat. Både hun og Nav-direktøren er blitt harselert med i «Nytt på nytt» fordi det ble oppfattet at de ikke tar situasjonen alvorlig nok.

Andre har pekt på at det er mange ukrainere i køene, og at noen av disse kanskje henter mat for å kunne sende penger hjem. Frivilligheten selv har vektlagt at det er nye grupper i matkøene deres; barnefamilier og folk i arbeid.

Politikerne har hatt forskjellige svar på utfordringene som rapporten vår synliggjør. Noen mener de statlige ytelsene er for lave, andre at frivilligheten må få mer penger for å drive med matutdeling. Noen har stilt spørsmål ved integreringspolitikken, andre har pekt på behovet for å få flere i arbeid.

Alle vil kunne finne noe dekning for sine argumenter i rapporten. Utfordringsbildet er sammensatt. Matkøene er ikke et uttrykk for én enkelt type livssituasjon, som kan endres med ett enkelt tiltak. Å forenkle situasjonsbeskrivelsen kan tilsløre realiteten, nemlig at dyrtid rammer de som har lite fra før hardest, og at det kreves tiltak på flere politikkområder for å bedre situasjonen.

Hva kjennetegner de som henter mat? Blant de vi kartla, mottok én av fire alderspensjon eller uføretrygd, altså en varig inntektssikringsordning. Jobb er dermed ikke svaret på deres utfordringer. Noen av dem er kanskje delvis uføre, men sannsynligvis har få av disse matmottakerne mulighet til å øke inntekten betydelig ved hjelp av arbeid.

Mange, ja faktisk mer enn halvparten i vårt utvalg, representerer de nyeste flyktninggruppene i landet. En stor andel av dem mottar økonomisk sosialhjelp, noen mottar introduksjonsstønad, noen stønad til beboere i asylmottak, og noen får ingen offentlig støtte.

For disse matmottakerne vil det å komme i arbeid kunne bidra til økt inntekt og en vei bort fra matkøene. Samtidig kan det ta tid. Av ulike grunner står en del flyktninger nokså langt fra arbeidsmarkedet.

Over halvparten av de som mottar mathjelp bor sammen med barn. Mange av disse barnefamiliene er par med barn, det vil si familier som potensielt har to forsørgere. Fra fattigdomsstatistikken vet vi at fattigdomsrisikoen er større i eneforsørgerfamilier enn i toforsørgerfamilier. Det er derfor litt overraskende at vår kartlegging viser en så stor andel par med barn.

Selv om vår studie ikke har noen detaljoversikt over økonomien til de som henter matposer, og selv om vi ikke har oversikt over alle som står i matkø, ser vi ulik grad av matutsikkerhet blant de som ber om hjelp.

For noen er matposen avgjørende for at alle i husholdet skal kunne spise seg mette. For andre er matposen viktig for å ha nok sunn og ernæringsmessig bra mat. For andre igjen bidrar matposen til litt mer slingringsrom i et stramt budsjett.

For en del av dem som lever med svært lav inntekt, blir matposen en strategi for å klare seg.

I de kvalitative intervjuene møtte vi familier som bruker mye energi for å få husholdningsbudsjettet til å gå opp. Det å hente mat kan gjøre det mulig å betale regningene sine, å ha litt å gå på dersom barna trenger en ny vinterdress, eller å kunne erstatte en vaskemaskin som ryker. For en del av dem som lever med svært lav inntekt, blir matposen en strategi for å klare seg.

Jo Moen Bredeveien: Det ble aldri Senterparty i år

Flere politiske utfordringer gjenspeiles i matkøene. En stor andel av de som henter mat, er mottakere av offentlige stønader. 25 prosent av dem mottar varige ytelser. Dette kan tyde på utfordringer i velferdspolitikken og at stønadsnivåene ikke har holdt tritt med kostnadsveksten. De fleste matmottakerne leier bolig, og leieprisene har økt betydelig.

Noen har ikke et sted å bo. Dette kan tyde på utfordringer i boligpolitikken, og at tilbudet av leieboliger er utilstrekkelig. 75 prosent av mottakerne har innvandrerbakgrunn. Dette kan tyde på utfordringer i integreringspolitikken, og at oppfølgingen av nye flyktninggrupper ikke er god nok. Få av matmottakerne er i jobb nå, men mange har relativt nylig arbeidserfaring. Det indikerer utfordringer i arbeidslinjepolitikken og arbeidslivets inkluderingsevne.

Er det tilstrekkelig at man strever økonomisk, eller må de som står i matkø oppleve direkte sult for at deres behov for hjelp skal anerkjennes?

Vurderinger av hvem som er verdige og uverdige trengende ligger ofte latent i velferdsdebatter. Dette skillet dukker også opp i diskusjonene om matkøene. Men hva er en legitim begrunnelse for å oppsøke en matutdeling? Er det tilstrekkelig at man strever økonomisk, eller må de som står i matkø oppleve direkte sult for at deres behov for hjelp skal anerkjennes?

Dagsavisen mener: Jul i motgang

I rapporten spør vi om den sterke fremveksten av matutdelinger medfører at matkøene ikke bare er etterspørselsdrevet, men også tilbudsdrevet. Det er mer oppmerksomhet omkring matutdeling, det er flere som benytter tilbudet, det er blitt mer vanlig og kanskje litt mindre skamfullt å motta mathjelp.

I studien finner vi imidlertid ikke dekning for å si at de som står i matkø ikke har behov for hjelp. Selvsagt vil det være noen som kan klare seg uten matposen, men det overordna bildet er at matkøene illustrerer at det er mange flere som har fått en vanskelig økonomi.

Snart to år med kostnadsvekst har store konsekvenser for de som har lite å gå på økonomisk. Å hjelpe de som står i matkø, krever innsats på flere områder samtidig.

Det må både debatten og de politiske løsningene klare å ta høyde for.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen