Rettsstaten etter Birgitte

Birgitte Tengs-saken har vært en av de mest omtalte drapssakene i Norge. Etter flere rettsrunder ble den tiltalte frifunnet i lagmannsretten. Dommen kritiserer påtalemyndigheten for å ha gått i bekreftelsesfellen. Det er rettens vurdering.

Dommen er det siste av mange punkter i saken som får medias oppmerksomhet. Slik oppmerksomhet kan være bra, når det bidrar til læring og utvikling. Læring for å sikre best mulig rettssikkerhet bør være fokus også i tiden som kommer – ikke jakten på syndebukker.

Jeg legger til grunn at alle som har vært involvert under etterforskning og påtalebehandling, har forsøkt å gjøre sitt aller beste.

Lagmannsrettens dom er etter mitt syn et eksempel på at rettsstaten fungerer. En gruppe mennesker med relevant kompetanse har gjort en samlet vurdering av de bevis som foreligger, og funnet at det, under dissens, ikke er gode nok bevis til å felle dom.

Det fremkommer i dommen tydelig kritikk knyttet til påtalemyndighetens bevisvurdering. Dette er en vurdering vi må legge til grunn har vært innom hos en rekke mennesker med relevant kompetanse i påtalemyndigheten – både i politiet, hos statsadvokaten og hos riksadvokaten. Bevisene var også til vurdering i tingretten, som ga en annen konklusjon enn lagmannsretten.

Men vi bør ta med oss begrepet «vurdering». I dette ligger det også en mulighet for riktig og feil vurdering, selv om den gjøres av flere og kompetente mennesker i ulike roller.

Noen har vært raske med å ta til orde for at sakens håndtering bør medføre et skille mellom politiet og påtalemyndigheten. Jeg tenker at det er en konklusjon som det foreløpig ikke er grunnlag for å trekke. De øvre påtalemyndigheters og tingrettens bevisvurdering viser at en slik avstand ikke gir noen garantier for andre svar.

Håndteringen av Birgitte-saken vil med sikkerhet bli evaluert og læringspunkter vil bli identifisert. En annen relevant sak, Baneheia-saken, er allerede under gransking av et eget utvalg. Om et skille mellom politi og påtalemyndighet blir pekt på som et tiltak her, er uvisst.

Det vil være argumenter både for og mot et sterkere skille mellom politi og påtale. Et skille vil trolig medføre mer byråkrati og økte kostnader – uten at vi kan være trygge på at det blir noe annet enn «vurderinger» som skal gjøres også i fremtiden.

Et sentralt spørsmål blir da om vi skal rigge et samfunn som bygger nye strukturer for kvalitetssikring, eller om energien i stedet skal brukes for å utvikle en kultur og en kompetanse som sikrer best mulig grunnlag for å gjøre gode vurderinger.

Birgitte-saken er en tragisk sak for alle involverte, men aller mest for Birgitte og hennes pårørende, som fortsatt ikke har fått svar på hvem som drepte henne.

Et annet moment som bør blir gjenstand for ny debatt, er medias rolle. I Birgitte-saken og i andre profilerte saker er navn og bilde på den tiltalte blitt kringkastet på bred front. Det er ikke sikkert at forbud mot dette er veien å gå, men vi må håpe at det kommer en selvransakelse blant ulike medier om varsomhetsprinsippet.

Ikke minst i erkjennelsen av at også i de alvorligste sakene forekommer det ulike vurderinger. Vurderinger som avgjør om et menneske er skyldig eller uskyldig. Å komme seg på beina etter en frifinnelse – men etter formidabel medieomtale – kan være svært krevende.

Birgitte-saken er en tragisk sak for alle involverte, men aller mest for Birgitte og hennes pårørende, som fortsatt ikke har fått svar på hvem som drepte henne.

Bjørn G. Sæbø: Drap uten den skyldige

Lagmannsrettens dom er likevel et uttrykk for at rettssikkerheten er til stede i Norge. Det er fortsatt bedre at 10 skyldige går fri, enn at én uskyldig blir dømt. Det er min vurdering.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen