Når mamma blir syk

Det fortelles mange viktige historier i media som omhandler hvilken helsehjelp kvinner får dersom de rammes av fødselsdepresjon og -psykose. Historiene formidler håp og bedring, men tydeliggjør også et alvor.

Mange får feil hjelp til feil tid, og det er nedslående at mødre i så stor grad skilles fra spedbarnet i behandlingsperioden. Som psykologer og sakkyndige i barnevernssaker, kjenner vi dessverre til flere eksempler som viser det samme.

Fagkunnskap tilsier at praksisen med å skille mor og baby i mors kritiske sykdomsperiode, bør avsluttes. Mor og barn bør legges inn sammen mens mor mottar nødvendig helsehjelp for sin lidelse. Nærheten til barnet forhindrer ytterligere forvirring og symptomforverring. Sykdomsforløpet er kortere for mor dersom inngripen og behandling rettes inn mot samspillet mellom henne og barnet.

For barnets del vil en felles innleggelse opprettholde nærhet til mor, redusere risiko for negative utfall, og sikre at dets rettigheter og behov ivaretas innenfor trygge rammer.

Likevel finnes bare to spesialiserte tilbud hvor barn, mor og partner eller omsorgsperson legges inn sammen – ved Helgelandssykehuset Mosjøen og St. Olavs Hospital Orkdal. Vi mener modellen disse tilbudene baserer seg på, Orkdalsmodellen, kan og bør iverksettes flere steder i landet.

God perinatal psykisk helse trenger godt samspill mellom flere fagdisipliner, noe også Kvinnehelseutvalget har påpekt. I Storbritannia, Frankrike, Belgia og Australia anses mor/barn-enheter som beste praksis dersom mor trenger døgnbehandling for sin psykiske lidelse.

Tilsvarende integrering av barselomsorg og psykisk helsevern bør styrkes i Norge, noe Orkdalsmodellen kan bidra til. Der samarbeides det på tvers av psykisk helsevern for barn og voksne mens mor er innlagt. BUP følger opp baby og familie mens mor mottar standard behandling. Ved behov kan ytterligere samarbeid med kommunehelsetjenesten og oppfølgende enheter etableres. Prognosen er god dersom behandlingen er god.

Mange får feil hjelp til feil tid, og det er nedslående at mødre i så stor grad skilles fra spedbarnet i behandlingsperioden.

Dessverre møter vi tidvis et fagfelt preget av mangelfull kunnskap og med potensielt ødeleggende intervensjoner: Fagfolk som ikke forstår eller fanger opp mors stadig sterkere symptomer, som ikke lytter til pårørende, og som står i veien for rask iverksettelse av nødvendig helsehjelp. Saker som feilaktig ender på barneverntjenestens bord, der fokuset dreies bort fra mors helsebehov og i stedet over på å utrede hennes omsorgskompetanse.

I verste fall har hennes sykdom blitt misforstått som «dårlig mor».

Det er etisk og faglig uansvarlig å trekke konklusjoner om noens varige omsorgsevner i en akutt og ubehandlet psykisk krise. Ikke minst er det alvorlig at en mor i desperat behov for helsehjelp i stedet blir evaluert, utredet og gjenstand for foreldreveiledning.

Det kan gjøre at krisen eskaleres for både mor og barn. En mor i en slik tilstand trenger helsehjelp, ro og omsorg. Når veiledning i krisen naturligvis ikke fører frem, risikerer mor å bli tolket som lite mottakelig. Fortsatt uten å ha fått hjelp. Mors manglende bedring kan i verste fall føre til akuttplassering av barnet eller at det fremmes sak om omsorgsovertakelse.

Slik kan det ikke være.

Ifølge Helsenorge opplever ca én av ti kvinner symptomer på depresjon i løpet av graviditet eller barselstid, mens én av tyve utvikler mer alvorlig depresjon. Fødselspsykose er sjeldnere, og rammer rundt én av tusen kvinner. Ofte er det de aller sykeste som vurderes for innleggelse, især de som er rammet av fødselspsykose.

Men også kvinner med moderate plager kan ha nytte av døgnbehandling. Imidlertid vil svært mange nybakte mødre vegre seg for innleggelse dersom dette innebærer adskillelse fra babyen. Dersom mor kunne legges inn med barn og partner, tror vi langt flere hadde ønsket og fått hjelp tidligere i sykdomsforløpet.

Hjelpetilbudet i dag fremstår som tilfeldig, fragmentert og til dels forringet av holdninger.

Det er viktig å satse mer på forebyggende tiltak og på tidlig og riktig hjelp til dem som rammes. I tillegg trengs det bedre oppfølging etter slike sykdomsperioder. Det kan forebygge tilbakefall. De følelsesmessige og psykologiske reaksjonene kan vedvare lenge etter at selve den akutte lidelsen er ferdigbehandlet.

Mor kan trenge individuell hjelp for å styrkes i rollen og bearbeide sorg, skam og skyldfølelse, parallelt med familieintervensjoner som har fokus på samspill og tilknytning.

Mor og familie må behandles og heles sammen.

De smertefulle og alvorlige historiene om kvinner rammet av fødselsdepresjoner og -psykose, understreker hvor viktig god barselomsorg er. Hjelpetilbudet i dag fremstår tilfeldig, fragmentert og til dels forringet av holdninger. Det trengs tilgang på tilbud med tilstrekkelig kunnskap, tid og betingelser til å yte fleksibel og helhetlig hjelp til både barn og foreldre.

Les også: «Barnehagetante»? Nei takk!

Det vil spare samfunnet for mye menneskelig lidelse og tapte produktive år. Å satse på de yngste er god samfunnsøkonomi og vår moralske plikt.

Da må vi også satse på foreldrene.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen