Da jeg startet som lærer for 23 år siden, tok man ut høvelbenkene og fjernet sløydsalen i grunnskolen. Dette mente jeg og flere andre ville være tidenes bommert.
Mange lo av det vi sa, men se hvor vi er i dag. 70 prosent av yrkesfagelevene som starter på VG1 enkelte steder, har aldri tatt i en hammer (kilde: Forskerfabrikken).
Det er i praksis en fallitterklæring av den norske skolen, at man over tid har neglisjert de praktisk estiske fagene og tror at ved trolldom og magi, så lærer disse elevene dette på videregående.
Vi må huske på at det i disse fagene, på lik linje med teoretiske fag, kreves øvelse over tid for å utvikle god fagforståelse. Det er på høy tid at vi får tilbake både sløydsalen og andre rom som gir elevene mulighet til å mestre, også i de praktisk estetiske fagene.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/OSKEO6FENNB63HDCIWNRQJPMEA.jpg)
Hvis alle nå går rundt og tror at kultur for læring er det samme som at flest mulig skal ha en master på universitet eller høgskole, så tar vi feil.
Da stiller jeg spørsmålet: Hvor skal vi finne de folkene som for eksempel skal snekre, male, produsere maten, holde rent, hente søppel, jobbe i butikk, transportere varer eller legge rør eller strøm inn i husene våre?
Mastersyken er den største blemmen vi holder på med i dagens skole. Det er en av flere faktorer som er med på å opprettholde skolevegring og utenforskap, fordi fagmiljøet mener at barna må ha mest mulig utdanning. Det er tidenes løgn.
Elevene trenger den rette utdanningen for å lykkes i livet, ikke den lengste. Jo lengre tid skole, PPT, UDIR, politikere og foreldre, bruker til å forstå det, jo lengre tid tar det å lykkes med å se hele eleven. Vi opprettholder faktorer som ufrivillig skolefravær, utenforskap, angst og dårlig selvbilde hos elevene når vi signaliserer at dette er den rette veien.
Alle er ikke teoretikere og alle vil ikke gå en akademisk yrkesvei, uten at dette bør gi noe lavere status. La kultur for læring handle om å tilegne seg den kunnskapen og kompetansen vedkommende trenger for å lande i livet, heller enn å lære for å komme lengst mulig i et utdanningsløp.
Elevene kommer med ulike drømmer og evner og vi må forstå at det er skolen som skal tilpasse seg elevenes drømmer, ikke omvendt.
Mastersyken er den største blemmen vi holder på med i dagens skole. Det er en av flere faktorer som er med på å opprettholde skolevegring og utenforskap.
Alle kan ikke og skal ikke ta en utdannelse ved et universitet eller en høgskole. Hvis dette er forventningene vi krever av barna og elevene våre, så er det ikke rart at de sliter med psykisk helse og utenforskap.
Vi tvinger på dem forventninger enkelte aldri klarer å oppfylle. La dem få utvikle seg og utdanne seg til det yrket de selv ønsker og vis at vi er stolte av dem. Det finnes mange yrker å velge imellom og vi skal heie på dem alle, enten det er av teoretisk eller praktisk art.
Når alt kommer til alt, så er det i hvilken grad du klarer å utvikle et godt og inkluderende menneske og verdisyn, som definerer hvor langt du kommer, ikke yrkesvalget ditt.
En kjent professor i pedagogikk på Hamar, har flere ganger sagt at utdanningsnivået i Innlandet er for lavt. Jeg får lyst til å spørre; hvilke næringer er det mest av i Innlandet? Jo, det er primærnæringer som skogbruk og landbruk og ikke minst industri og turistnæring.
Sigrid Bonde Tusvik: Voksenopplæring
Skal vi ved å påpeke for lavt utdanningsnivå, snakke ned yrkene som skaffer oss mat på bordet? Man bør heller tenke at alle skal få seg en jobb og en tilhørighet i samfunnet.
Det er det som er det beste for hver enkelt og samfunnet for øvrig, fordi utenforskap er samfunnsøkonomisk kostbart og livsfarlig for den som opplever det.
Alle skal med og da trenger vi å framsnakke alle yrker.