Jeg tror de aller fleste som jobber med Israel og Palestina skulle ønske en tostatsløsning. Men å tro at det skal oppstå forhandlinger som skal føre oss dit er å fornekte virkeligheten.
Når skal det anerkjennes?
Torsdag 16. november stemte flertallet i det norske Stortinget for at Norge skal anerkjenne Palestina «som en egen stat på et tidspunkt der en anerkjennelse kan ha positiv innvirkning på en fredsprosess og uten forbehold om en endelig fredsavtale».
Talspersoner fra Arbeiderpartiet og Høyre kunne forsikre om at dette er et vedtak som betyr noe, altså til forskjell fra det opprinnelige forslaget som ble nedstemt. Ifølge det nedstemte forslaget skulle Norge anerkjenne Palestina som stat nå.
Det er forståelige argumenter både for og mot en anerkjennelse på dette tidspunktet:
På for-siden kan det trekkes fram at siden Norge støtter tostatsløsningen er det viktig å markere at man også anerkjenner den andre staten, i tillegg til Israel altså, selv om den er okkupert av Israel.
Det poengteres at 139 land allerede anerkjenner Palestina som stat og at situasjonen er så desperat nå at alle ting som viser at man fortsatt har dette på den politiske dagsorden – og ikke bare den humanitære – er viktige. Noen hevder det også vil gi ekstra tyngde i det internasjonale rettssystemet hvis Palestina ses på som en stat av flere land.
På mot-siden poengteres det gjerne at anerkjennelse av Palestina er symbolpolitikk, at Norge bare anerkjenner uavhengige stater og at det vil ødelegge for Norges rolle i Midtøsten fordi Israel vil reagere ved å fryse ut Norge i forskjellige fora. Dette vil spesielt ødelegge for Norge sin rolle som leder av giverlandsgruppa AHLC.
Det siste er mest relevant for Norges del, men det er mindre klart om det er et viktig argument for situasjonen i Midtøsten. De som er imot anerkjennelse nå, inkludert utenriksminister Espen Barth Eide (Ap), er også av den oppfatning at det ikke vil ha noen innvirkning på internasjonal jus.
Det vedtatte kompromissvedtaket er et politisk kunstverk. Det samler bred støtte, men det forplikter til ingenting.
Det vedtatte kompromissvedtaket er et politisk kunstverk. Det samler bred støtte, men det forplikter til ingenting. Det gir inntrykk av å styrke fortsatt støtte til en tostatsløsning på en realistisk måte, med en intensjon om at det kan brukes som et konstruktivt grep i en kommende fredsprosess.
Dette er gull og grønne skoger. Jeg deler stortingsflertallets ønske både om en tostatsløsning og en faktisk fredsprosess, men den tiden har dessverre løpt fra oss.
Det er ingen fredsprosess. Det har det ikke vært siden USAs utenriksminister John Kerry ga opp under president Obama. Siden da har ting blitt mye verre.
Det er nå 700.000 israelske bosettere på Vestbredden. Gaza ligger i ruiner. Det er en pågående krig på Gaza og en eskalerende konflikt på Vestbredden, drevet fram av ekstremistiske bosettere og den israelske hæren. Selv før krigen startet 7. oktober var situasjonen den at Israel har en regjering som er eksplisitt imot tostatsløsningen.
Jeg har dessverre ikke noe magisk alternativ til tostatsløsningen. Det eneste jeg ber om er at debatten er basert på virkeligheten og ikke utopiske drømmer.
De palestinske selvstyremyndighetene, på sin side, har lav og dalende støtte i den palestinske befolkningen. Under president Trump gikk USA langt i å gi Israel alt de ville ha, og president Biden har gjort lite for å gå tilbake fra dette.
En tostatsløsning fordrer at man reverserer utviklingen de siste tiårene. Hvordan dette skal skje er det omtrent umulig å forestille seg.
«Det finnes ikke noe alternativ til tostatsløsningen», er svaret man får fra norske politikere og diplomater når man legger fram dette dystre bildet. Tostatsløsningen er den eneste realistiske fredsløsningen.
Det kan så være, men den har blitt en fiksjon. USA sin posisjon illustrerer dette meget godt. Omtrent samtidig som president Biden holder en pressekonferanse hvor han snakker om tostatsløsningen, så stemmer USA mot palestinernes nasjonale selvbestemmelsesrett i FN.
Jeg har dessverre ikke noe magisk alternativ til tostatsløsningen å trekke opp av hatten. Som forsker er det eneste jeg ber om at debatten er basert på virkeligheten og ikke utopiske drømmer.
