Propaganda fra Kinas ambassadør

Innlegget fra Kina-ambassadør Hou Yue i Dagsavisen (13. november) om Belte-vei-initiativet har gapende mangler og fortier undertrykkelsen som er integrert i flere av prosjektene.

Leserne blir ikke fortalt om de enorme lånene som Belte-vei-vertsland har tatt opp. Belte-vei er blitt en magnet for autoritære og korrupte ledere for å få finansiert og gjennomført enorme infrastrukturprosjekter som ikke alltid er økonomisk regningssvarende. Slik som jernbaneutbyggingen i Laos, godt beskrevet i Dagsavisen av Torbjørn Færøvik.

Problemer med å betale tilbake lån har ført til at et titalls land har søkt kreditt fra det internasjonale pengefondet (IMF) tilsvarende 10 milliarder kroner eller mer. Økonomisk avhengighet utnyttes av kinesiske myndigheter til å spre kommunistpartiets makt over store deler av verden.

Infrastrukturen i Tibet knyttet til Belte-vei har effektivisert troppetransport til de okkuperte regionene. Samtidig støttes initiativet med masseinnvandring til Tibet av kinesiske arbeidere, og økt ressursutvinning der miljøhensyn ikke hensyntas.

Tibetansk kultur ofres: Millioner av nomader er blitt tvunget fra sine områder, har mistet sin tradisjonelle livsstil og er nå avhengige av staten som annenrangs borgere.

Økonomisk avhengighet utnyttes av kinesiske myndigheter til å spre kommunistpartiets makt over store deler av verden.

Øst-Turkestan er et annet transittområde for Belte-vei, nord for Tibet. Med regimets krav om absolutt kontroll har Belte-vei bidratt til den hensynsløse assimileringspolitikken mot uighurer og andre lokale folkegrupper.

Som i Tibet er skitten gruvedrift et enormt problem. Ikke minst fordi påkrevet vannforsyning er i konflikt med befolkningens behov i et nedbørfattig område. Lokalsamfunnenes sårbarhet for negativ miljøpåvirkning er betydelig.

I fjor la FNs menneskerettighetsråd fram en rapport om grove overgrep mot uighurer og andre folkegrupper i Øst-Turkestan, som tvangsarbeid, seksuell vold og sterilisering. Med hjelp av sine støttespillere fikk Beijing stanset debatten som rapporten skulle følges opp med.

Hykleriet illustreres av stemmegivningen i FN: Land i det globale sør som rettmessig fordømmer Israels overgrep mot sivilbefolkningen i Gaza, er gjennom sin stemmegivning i menneskerettighetsrådet ansvarlige for at overgrepene mot uighurer feies under teppet.

Regjeringene i flere av disse landene bidrar også til Beijings grenseoverskridende forfølgelse av uighurer, med arrestasjoner og tvangsreturer. Alt for å unngå reaksjoner fra diktaturet som kan få økonomiske konsekvenser i eget land. Dette er to av mange eksempler på hvordan Kina søker en omveltning av verdigrunnlaget som FN er fundamentert på.

Et favorittuttrykk i kinesisk diplomati er «vinn-vinn», og ambassadøren følger opp. Vi ønsker å gjøre Dagsavisens lesere oppmerksomme på at dette retoriske grepet ofte viser til to seire for Beijing, minst.

Belte-vei er ikke noe unntak: Prosjekter utføres ofte av kinesiske entreprenører, slik at lån som vertsland tar opp i Kina blant annet brukes til å betale kinesisk industri, som sliter med overkapasitet i hjemlandet. Med økonomisk avhengighet spres samtidig kommunistpartiets innflytelse til fjerne land.

Kommunistpartiets propaganda gjengis med svulstig retorikk uten rot i realiteter: Ambassadøren ber oss om «å gå hånd i hånd mot en felles fremtid». Dette er en framtid diktatoren Xi Jinping skal definere. Meningsavvik besvares med forfølgelse.

I juli ble åtte dissidenter med bakgrunn fra Hongkong, nå i eksil, etterlyst av regimets marionetter i Hongkong. Med en ganske annen retorikk: De åtte forkjemperne for menneskerettigheter og demokrati fikk vite at de var «gaterotter som vil bli jaget resten av sine liv». Velkommen til Xi Jinpings «felles framtid».

«Beboerne på den blå planeten», for å låne et annet språklig høydepunkt fra Hous innlegg, kan ikke vente seg annet enn en forvirret begrepståke fra Beijings representant. Ambassadøren representerer tross alt regimet som sto bak menneskehetens største sultkatastrofe – som kostet millioner av kinesere livet i årene rundt 1960 – og refererer til tragedien som «det store spranget».

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen