Vi må endre språket om eldre

«De eldre»* omtales gjerne som én gruppe. Stort sett beskrives denne gruppen i et én-dimensjonalt og fordomsfullt språk. Det språket må vi endre. Det skal vi lykkes med fordi det er en vinn-vinn-situasjon for oss alle.

En begynnelse er å minne om at menneskets verdighet er uavhengig av alder, helse og status, og at alderdommen er en del av livet, den siste etappen i livsløpet.

Det er ingen annen gruppe i dagens samfunn som omtales på en mer nedlatende og dehumaniserende måte enn «de eldre». Dette språket har i lang i tid fått utfolde seg i norske medier uten at noen har protestert. Uten at noen har sagt at det er uakseptabelt, at det er en form for mobbing i full offentlighet.

Det har etablert seg en språklig praksis som presenterer eldre og alderdom på måter de færreste eldre kjenner seg igjen i, og mange andre tror er riktig. Problemet med stakkarsliggjøring, elendighetsbeskrivelser og utenforskap er at de gradvis oppfattes som sanne. Man maler eldrefanden på veggen i brede ordelag:

Å være gammel er å være en samfunnstrussel, en utgiftspost, del av en eldrekrise, en flodbølge eller tsunami, som vil sette samfunnet på de største prøvelser. Det er å være dement, bruke bleier, trenge pleie og være uinteressant som menneske.

Hvis mennesket har en iboende verdi i egenskap av å være menneske, er det en verdi som har gyldighet hele livet – fra fødsel til død. Når vi tillater nedlatende språkbruk om de eldre, undergraver vi vår egen menneskeverdighet, og vi er alle skadelidende.

Fordi alderdommen er en naturlig del av livet, av å være menneske, er det viktig å ta tilbake språket om de eldre, det vil si å utvikle et språk som er respektfullt og viser ærefrykt for den delen av livet de fleste av oss skal igjennom før vi dør.

For å dømme ut fra politiske programmer som «satser på eldreomsorg», og pressen som skriver om satsningen, skandalene, den elendige kommuneøkonomien, med mer, er de eldre synonymt med enorme utgifter, sykehjemsplasser, demens og helt avhengige av andre. Og hvem vil vel være det i dagens supereffektive samfunn som priser uavhengighet og selvstendighet?

Nedlatende omtale er skadelig for den enkeltes selvbilde, og for gruppens oppfatning av seg selv. Plassert ute på sidelinjen kan eldre mennesker lese om seg selv, og skamme seg.

Vi oppfordrer alle til å bli med på en språklig dugnad og oppgradering av «eldrespråket».

Den offentlige samtalen om eldre og «eldreomsorg» bygger på for lite faktisk kunnskap om dagens alderdom, og hvem de eldre er. Det er viktig kunnskap fordi eldre, like lite som andre aldersgrupper, står stille. De eldre er en sammensatt gruppe mennesker, og det må språket om de eldre ta høyde for.

Her er noen fakta:

• Pensjonister ­favner aldersgrupper som spenner over opptil fire generasjoner: fra 60 år (hvis du førtidspensjonerer deg) og frem til ca. 98 år. Ingen andre «grupper» sorteres etter eller omtales som gruppe ut fra lignende kriterier.
• Dagens eldre er friske, kompetente, livsbejaende mennesker med kjærlighetsliv, trening, interesser, kunnskap og kompetanse, utdannelse og engasjement.
• Vi blir eldre og lever lengre fordi vi har bedre fysisk og psykisk helse.
• Bare 10 prosent av personer over 67 er hjelpetrengende.
• 28 prosent av personer over 80 har hjemmetjenester.
• 85 prosent av de eldre bor hjemme: Det er de aller eldste som har behov for sykehjemsplass.
• Yrkesaktive eldre representerer en betydelig samfunnsøkonomisk gevinst.
• De økonomiske konsekvensene av at mange blir eldre er ikke katastrofal. En generelt bedre økonomi i samfunnet enn før, og arbeidsføre som bidrar med mer skatt og avgifter som et resultat av oppgangen i reallønnen, og at mange eldre arbeider lenger er grunnene til det.

Sykdom, ensomhet og behov for omsorg er ikke særegent for eldre mennesker, det er allmennmenneskelige behov, og gjelder alle aldersgrupper. De eldre er menn og kvinner som har vært gutter og jenter som har hoppet tau, spilte fotball, danset, kranglet, sloss, og forelsket seg. De har utdannet seg, jobbet, reist, fått barn; de har tålt ufattelig mye, gitt og gjort sitt beste for sine og for fellesskapet.

De eldre det er oss.

[ Talte LO-ledelsen midt imot ]

Vi oppfordrer alle til å bli med på en språklig dugnad og oppgradering av «eldrespråket». For vår alles skyld generelt og av hensyn til dagens eldre spesielt. Det innebærer at journalister og politikere må utvide ordforrådet om de eldre, tenke seg om før de sender av sted en stereotyp «sannhet». At de må bytte ut det reduksjonistiske og nedsettende språket med et nyansert, saklig og inkluderende språk, for bare på den måten kan språket gjenspeile og styrke fakta om eldre, og etablere en motsannhet til dagens nitriste bilde av «de eldre». De er nemlig kompetente, intelligente, kunnskapsrike, spreke, interessante, morsomme, og viktige bidragsytere i samfunnsdebatten – hvis de slipper til…

* Statistisk sentralbyrå (SSB) definerer eldre ut ifra den kronologiske alder, det vil si fra du er 67 år, og ikke er yrkesaktiv lenger. Betegnelsen eldre brukes hos norske myndigheter på personer fra de er 65 år til de 75 år. Etter passert 75 år regnes en som gammel, og 85 år betegnes en person som meget gammel.

[ Hvilken arbeidslinje velger Brenna? ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen