Hvem har klassekamp felles?

Tirsdag 17. oktober skriver Kari Kristensen en svært god tekst i Dagsavisen om klassekamp og liberalisme. Kristensens hovedfokus handler om møtet mellom tradisjonell klassekamp og liberal verdikamp, og hvordan disse tidvis konkurrerer.

For eksempel spør hun om «vi klarer å innse at liberale verdikamper kan krasje med klassekampen, uten å begynne å hate hverandre?». Hun refererer til Edouard Louis som kritiserer «et politisk landskap der kjærlighet og politikk blir forvekslet, og utfordrer den skeive bevegelsen, feminister og antirasister».

Et godt eksempel på dette kan være Pride, som i Norge for mange først og fremst ser ut som en feiring av kjærlighet, og hvis politiske budskap og slagside er vanskelig for utenforstående å se.

Jeg mener Kristensens tekst peker på en del viktige ting i vår politiske tid og støtter henne langt på vei, samtidig som jeg vil utfordre henne på tanken om at klassekampen per definisjon er den viktigste kampen for alle.

For å starte med det siste først. Klasse er en faktor som går på tvers av svært mange identiteter. Hudfarge, etnisitet, religion, seksuell orientering og identitet, funksjonsevne og kjønn. Så spørsmål som handler om nettopp klasse bør også være i forskjellige gruppers bevissthet.

Men for å snu på krona, bør ikke spørsmål som går på tvers av klasse også være i klassekampens bevissthet? Skeives rettigheter og sikkerhet er ikke først og fremst et klassespørsmål, men et spørsmål om nettopp skeives rettigheter og vern mot diskriminering basert på seksuell orientering. Men hvor klasse for deler av de skeive er viktig.

Å påpeke dette er å slå inn åpne dører og banke døde hester, men jeg gjør det likevel: Dagens arbeiderklasse ser annerledes ut enn tidligere. Der arbeiderklassen besto av industriarbeidere og håndverkere, er den i dag betraktelig mer sammensatt. Vaskepersonell, Foodora- og Wolt-syklister, ufaglært kontorpersonell og enkelte sjåføryrker, er noen av yrkene som i dag er med på å sette sammen arbeiderklassen.

Der klassekamp i et relativt homogent Europa tidligere var den viktigste kampen å kjempe hva gjaldt maktstrukturer, ser vi i dag at avmakt kommer som følge av flere faktorer enn klasse.

Dette betyr ikke at klasse ikke er viktig, men at det i mine øyne blir for enkelt å hevde at den egentlige kampen alle bør kjempe er klassekamp. Nettopp fordi mennesker som er en del av middelklassen også opplever avmakt, men på andre premisser.

Dagens arbeiderklasse i Norge er svært mangfoldig, men det er også middelklassen. Det betyr at forskjellige identiteter i de forskjellige klassene også vil sammenfalle og derfor må forhandle hvordan rettighetskamp – basert på sine identiteter – kan forenes med klassekamp. Som også er en kamp basert på sosiale identiteter der inn- og utgruppe-tanken står sterkt.

For der Kristensen viser til Bech for å eksemplifisere hvordan klassekamp bør gjennomsyre alle identitetskampene, virker det som om hun ikke anerkjenner at dagens skeive, feministiske og antirasistiske aktivister ikke alle holder til i samme sosioøkonomiske klasse.

Sagt enkelt; den skeive bevegelsen består av folk i arbeider-, middel- og overklassen. Hvorfor er det klassekamp som skal være fundamentet for den skeive bevegelsen anno 2023?

Jeg stiller meg bak Kristensen i tanken om at venstresiden i stor grad har mislyktes i å forene verdikamper med sosiale reformer. Og jeg støtter henne der hun skriver at symbolikk ikke skal erstatte politikk. Symbolikk som at kommunalt ansatte påtvinges å bruke regnbuefargede nøkkelringer eller gi rasisme rødt kort i kampanjer.

Klassekamp trenger ikke gå på bekostning av antirasisme, og antirasisme trenger ikke gå på bekostning av klassekamp.

Men skeiv kamp er så mye mer enn nøkkelringer og Pride-paraden, og antirasisme handler om mer enn sosialt røde kort. Ser Kristensen poenget med sterke antirasistiske institusjoner som jobber på tvers av klasse, for eksempel mot diskriminering i arbeidslivet og boligmarkedet? Som på sin side er en drivkraft til et samfunn med ulikhet.

Som Lisa Esohel Knudsen skriver i sin nye bok:

«Det er i mitt hode ingen tvil om at fenomenet klasse er ekte, og at det er en viktig forklaringsmodell i samfunnet. Men det må også være rom for flere forklaringsmodeller, uten at man nødvendigvis sier at den ene er viktigere enn den andre. I motsetning til min mor, som er hvit, har jeg i mitt liv opplevd rasisme. Min identitet som svart har vært formende for meg, på godt og vondt. Erfaring med å bli behandlet dårlig eller med mistenksomhet på grunn av hudfargen sin er en årsak til at mange av oss som har opplevd rasisme, søker oss til miljøer som har et tydelig antirasistisk engasjement. Når vi i hverdagen møter nedvurdering basert på eget navn eller utseende, hjelper det lite å bli fortalt at det vi egentlig burde være opptatt av, er kampen mot kapitalismen. Da blir det mer nærliggende å engasjere seg i å bekjempe rasisme, slik at ikke flere skal oppleve det samme. At rasisme og kapitalisme henger sammen, og at klassetilhørighet kan forsterke eller muliggjøre rasisme, er det for meg ingen tvil om. Her kommer igjen interseksjonalitet inn: Å anerkjenne at mennesker kan oppleve urett på bakgrunn av flere diskrimineringsgrunnlag samtidig. Jeg synes derfor det er synd når klassekamp og identitetspolitikk oppfattes som «enten-eller», og at én av de to er viktigere enn den andre. Jeg mener dette er to verktøy i en større verktøykasse.» (Knudsen 2023)

Det bør være mulig å ha flere forklaringsmodeller i hodet samtidig. Klassekamp trenger ikke gå på bekostning av antirasisme, og antirasisme trenger ikke gå på bekostning av klassekamp.

Grunnen til at mange av oss engasjerer oss i politikk handler ofte om personlige utgangspunkt og opplevelser. Enten det handler om hvor mye penger du har i banken eller gjentatte opplevelser med stigmatisering på bakgrunn av den du er.

[ Ulvetider ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen