Er det rart at barn utagerer?

Barn og unge utagerer og mobber mer og har høyere skolefravær. Debatten går: Hva er disse problemene et uttrykk for? I jakten på forklaringer retter flere pekefingeren mot foreldre og klager på «manglende grensesetting».

En lettvint avledning vekk fra det større bildet, og fra det som koster penger. For tid er penger.

Er du et barn og kjenner at noe bryter deg ned, har du ofte ikke ordene for dette. Du vil vise dette med ulike smerteuttrykk, som å gråte, smile pent og dekke over smerten – eller å utagere og mobbe.

Du er prisgitt at voksne forsøker å forstå og undre seg over hva som skjer med deg, og ikke bare ser en «adferd» som er ønsket eller uønsket. Å oppleve voksne som utøver makt uten å bry seg om ditt perspektiv, er noe av det som gir mest smerte når du er barn.

I min hverdag i møte med familier ser jeg en foreldregenerasjon som reflekterer stadig mer rundt hvordan de vil være forelder. De oppsøker kunnskap og veiledning aktivt og klarer oftere å se og møte barna der de er, i sin opplevelse. Jeg betrakter det som en «stille revolusjon»; endringer som skjer i det stille og kan påvirke samfunnet vårt radikalt.

Samtidig blir mulighetsrommet til å være foreldre stadig trangere. Tenk på alle de minste som må presses i barnehage før de er klar. Tenk på det faktum at de fleste barn fra 1–8 år ser foreldrene sine maks to, tre timer hver ettermiddag. Fra 5–6 års alder er lekser og ulike fritidsaktiviteter skviset inn i den tiden.

Når voksne er under press, stresset eller preget av følelser fra sin egen historie, vil det være vanskeligere for dem å møte barna på gode måter. Slik er det med oss alle, også for meg som er psykolog og mamma.

Da kan vi lett gå i én av to grøfter, eller begge: Vi kan bli påståelige, harde eller avvisende til barnets opplevelse, og innta en kontrollerende og autoritær holdning. Eller vi blir forsiktige, svake og mister vårt lederskap, med en ettergivende og utydelig holdning.

Begge deler er utrygt for barn når det skjer mye over tid. Fagfolk og familier jeg møter kommer ofte med samme betraktning: I forrige foreldregenerasjon hadde de lettere for å gå i den første grøfta, i denne foreldregenerasjonen går vi oftere i den andre.

Pendelen svinger. Vi strever alle med å finne den gode balansen: Varme voksne som er tydelige ledere, anerkjenner følelser og tar barnas perspektiv på alvor.

Vi strever alle med å finne den gode balansen: Varme voksne som er tydelige ledere, anerkjenner følelser og tar barnas perspektiv på alvor.

Vi er heldigvis på vei fra det adferdsfokuserte barnesynet som preget oppdragerformer på åtti- og nittitall, til et følelsesorientert barnesyn. I denne overgangen har voksne, også de som bygger systemene barn lever under, ulike syn på hva barn trenger.

Der mange foreldre tråkker opp nye stier, og går i nye grøfter, reagerer andre med å stramme til kontrollen og makten. I midten av dette står barnet. Men vi mister ikke bare barnets perspektiv i debattene. Vi mister perspektivet til foreldre, lærere, barnehageansatte og andre rundt barnet: Vi gjør stort sett så godt vi kan. Med den kunnskapen og den tiden vi har.

Å utvikle seg som voksen i møte med barn kan være krevende, både for nybakte foreldre og godt voksne. Noen beskriver det som en dypt personlig reise: De har reflektert på nytt over sin egen barndom, og sett seg selv utenfra med barnets øyne på nye måter.

De har fått øye på hvordan de ville gjort ting annerledes før. De har måttet øve på å være mer romslige med seg selv for alt de ikke har fått – eller får til. Vi voksne trenger tid og rom for å stoppe opp, reflektere og våge å se på egne feiltrinn uten bebreidelser og helst med god støtte, for å utvikle oss.

Der mange barn før i tiden smilte og takket for maten etter en runde juling, vil dagens barn oftere vise oss at noe ikke stemmer.

Men tidsklemma i foreldres hverdag kan ikke måle seg med tidsklemma i skoler og barnehager. En skole jeg samarbeider med, har satt nesten all pedagogisk fagutvikling på vent for å prioritere relasjonskompetanse. Hvor mange skoler får til dette?

Men også etter et godt kurs, når ansatte får tid og rom til å se med nytt blikk på barn og seg selv, står de igjen med hverdager som ikke går opp. Akkurat som et kurs ikke kan endre foreldres pressede situasjon, kan ingen kurs trylle frem mer tid og rom i skolene og barnehagene.

Vi må innse at nye kurs alene ikke er løsningen på en stor svikt på systemnivå: Laget rundt barnet strekker ikke til for å møte barnas behov. Vi strekkes på alle områder. Vi faller lettere i våre grøfter.

Mange omsorgspersoner til barn på ulike arenaer står i et konstant gap mellom hva de ser er godt for barn, og hva de klarer i hverdagen. Det spiser folk opp. Det gjør folk syke.

[ Vi svikter de mest sårbare hver dag ]

Til tross for dette blir barna oftere møtt med respekt av voksne, og deres følelser blir mer anerkjent. Jeg ser barnas uttrykk for smerte som et tegn på at vi – paradoksalt nok – er på rett vei.

Der mange barn før i tiden smilte og takket for maten etter en runde juling, vil dagens barn oftere vise oss at noe ikke stemmer.

Også når dette ikke er konkret som fysisk vold, men diffust og omfattende: Når systemer er rigget ut fra fortidens manglende forståelse av barn, uten rom for barn av i dag. Når målstyringen presser generasjoner til aldri å kjenne seg god nok. Når barn ikke får lekt og fulgt sine naturlige behov. Når voksne er forstrekt og ramler i sine grøfter, ut av det gode lederskapet. Når voksne retter pekefingeren mot hverandre, og mister barnets perspektiv av syne.

Det barna viser oss nå, er sin tålegrense. Den henger sammen med de voksnes tålegrense. Den er nådd.

Pendelen svinger i oppdragerstil, og noen foreldre trenger hjelp til å sette tydelige grenser. Men om vi først skal snakke om grenser, handler det om så mye mer. Barn har begynt å kjenne med seg selv sine egne grenser, og sin egen integritet. Dette er en gave dagens foreldregenerasjon og andre voksne begynner å klare gi dem.

Jeg vil dermed gjerne snu på det: Det barna viser oss nå, er sin tålegrense. Den henger sammen med de voksnes tålegrense. Den er nådd. Vi er nødt til å løfte blikket og se de voksne rundt barna, tiden deres og mulighetene deres.

At vi voksne retter pekefingeren mot hverandre, gir politikere og ledere fortsatt fritt leide til å ignorere barnas behov. En hel generasjon betaler prisen for vår manglende tid. Jeg kan ikke tenke meg noe viktigere å bruke pengene våre på, enn tiden vår med barn.

[ Jeanette og Jon må jobbe ekstra for å ha ha råd til barnas julegaver  ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen