Simon Malkenes er lektor, litteraturviter og forfatter. Siste bøker: Bak fasaden i Osloskolen (2014) og Det store skoleeksperimentet (2018)
Før Høyres landsmøte i vår sa Erna Solberg at «en god lærer i klasserommet utjevner sosiale forskjeller best». På Facebook spretter det opp betalte Høyre-annonser der ordførerkandidat Anne Lindboe hevder at «Skolen er den viktigste arenaen for sosial utjevning» og at skolen skal sørge for at fattigdom ikke går i arv. Slik ikler Høyre sin harde sosial- og utjevningspolitikk en myk fasade, ved å hevde at de satser på Osloskolen.
Der gir Høyre sin egen drømmelærer ansvaret for å rydde opp i de økte forskjellene som høyres politikk gir. Å forvente at skolen skal kompensere for økende ulikhet som følge av bolig-, skatte- og arbeidslivspolitikk, er å ansvarliggjøre skolen og læreren for levekår og oppvekstforholdene i en delt by: At storfamilier bor trangt, at foreldrene jobber kveld og natt for lav lønn, at dette går på helsa løs, at de velstående på andre siden av byen ikke vil betale skatt som kan styrke disse levekårene.
Det er ikke lærerens ansvar. Det er oppskriften på større forskjeller og det er en feilslått skolepolitikk.
Samtidig bygger Høyre en demonteringsfortelling der nøye utvalgte tall skal tegne et bilde av resultatnedgang. Knyttet til de sirlig konstruerte grafene er savnet av Høyres styringsinstrumenter; av dem selv kalt tett oppfølging, god ledelse og fokus på grunnleggende ferdigheter.
Høyres konsernstyring av Osloskolen var helt sentralt i Søgnen-gates spektakulære klimaks, da direktørene forsøkte å fjerne den folkevalgte byråden. I spill var Høyres insistering på at skoler, rektorer og lærere har en regnskapsplikt der testregimets resultater gir et sannferdig inntrykk av kvaliteten i Osloskolen.
Den nødvendige omorganiseringen av Utdanningsetaten ville endre dette fordi konsernstyringen gjennom hemmelige rektorkontrakter med resultatlønn, basert på 273 indikatorer, ga inflasjon på testresultater, juks på kartleggingsprøver, segregering og økte forskjeller mellom skoler.
Spesielt gjaldt dette ledelseskulten der rektorer grunnlovsstridig kneblet lærere. En fryktkultur og en mistillit som gjorde etaten til et toppstyrt kontrollregime, der ansatte var redde for å gjøre feil og få represalier, og der lojale og lydige direktører ble belønnet med ekstra lønnstrinn.
Høyres politikkhavari i Oslo blir nå forsøkt reddet av Høyres egenimporterte skolebidragsindikator (SBI), et verktøy få forstår hva kan brukes til. I SBIs hjemland gikk feilbruk og politisk misbruk så langt at American Statistical Association rykket ut og erklærte at lærernes bidrag til testresultatene er mellom 14 prosent og 1 prosent, altså helt ned til 1 prosent. Og at størsteparten av mulighetene til å gi elevene en bedre skole ligger utenfor skolen.
SBI er relativt fersk i Norge, men allerede har SSB gjort det samme som AmStat. SSB skrev i 2020 at en ikke kan redusere årsakene til elevenes læring til et fåtall målbare kjennetegn, at andre forhold som i mindre grad lar seg fange opp av SBI er av betydning. Det fikk Høyre-regjeringens eget skolebidragutvalg til å konkludere med at sammenhengene som SBI bygger på er generelt svake, dels inkonsistente og ulogiske.
Grunnen er veldig enkel. Skolen er en svært kompleks organisasjon der elevenes levekår og oppvekstforhold er av avgjørende betydning for livet i skolen og der en ikke kan, slik konsernstyringen forsøkte, forbedre skolen ved å øke en enkeltfaktor, som for eksempel «kvaliteten» på læreren.
Det er forsøkt før og det bør ikke forsøkes igjen.
