Unntaksregelen som har fulgt nye kompetansekrav til lærere og som har gitt dem fortsatt rett til å undervise skal opp i Stortinget på nytt. For i juni vedtok Stortinget å fjerne unntaksregelen. Frustrasjonen blant lærerne er stor, igjen. Hvorfor det?
«Alle elevene i den norske skolen fortjener å få en drømmelærer» (Erna Solbergs blogg: Drømmelæreren), sa Erna. Men hvordan henger avskiltingen og lærernes frustrasjon sammen med Ernas visjon om drømmelæreren?
Jo, myten om drømmelæreren springer ut av en politisk strategi som har følgende utgangspunkt: Hva gjør en når en ikke liker de politiske implikasjonene av vitenskapen om skole? Jo, da velger man seg ut enkeltforskere som kan underbygge ideologi og ønsket politikk.
Erna Solberg skrev i 2012 at «Forskning fra Eric Hanushek ved Stanford viser at flere år med en god lærer kan fullstendig utjevne sosiale forskjeller med utgangspunkt i foreldrenes inntekt» (E24, 19.11.2012). Økonomen Hanushek er tilknyttet den konservative/republikanske tenketanken Hoover Institution som ligger på campus ved Stanford universitetet. Han har påvist store forskjeller i elevenes læringsutbytte avhengig av hvilken lærer de hadde. Og at elever kan ligge et helt skoleår bak sine jevnaldrende i målbart læringsutbytte. Årsaken er dårlige lærere, mener han. Hanushek er også kilden til urokkelige påstander om at klassestørrelse ikke har noen betydning for elevenes læringsutbytte. For læringsutbytte, målt som resultat på en standardisert test, er en konstant. Og læreren er en variabel, mener Hanushek.
Det gjør ujevn kvalitet på lærerne til problemet i skolen. Hansushek gir tre løsninger: Det første er å rekruttere lærere med høyere kvalitet. Det vil Høyre gjøre ved å heve karakterkravene til lærerutdanningen. Det andre er å videreutdanne dagens lærere slik som Sundvollenerklæringen sier: «Påfyll av kompetanse skal gi oppdatert fagkunnskap og utvikle fagkompetansen. På sikt skal det være en rettighet for lærerne, som vil bidra til å gi elevene lærere på høyt faglig og pedagogisk nivå. Tiltaket vil øke elvenes læringsutbytte, derfor skal det på sikt også være en plikt for lærerne å oppfylle kompetansekrav gjennom etter- og videreutdanning.» Til slutt vil Hanushek identifisere de dårlige lærerne gjennom systemer for lærervurdering. Mette Roth (H), leder av oppvekststyret i Kristiansand, vil for eksempel ha en «forsøksordning med fast lærerevaluering og en mulighet for å si opp lærere som ikke er skikket til jobben» (FVN 01.10.2015). Slik skal en lage systemer for å beholde gode lærere og avsløre dårlige lærere.
Det gir effektivitet og økonomisk gevinst. Da kan en spare penger. Det er ønsket politikk. Hanushek skisserer selv gevinsten i en OECD-rapport (2012): «Med en framgang på 25 PISA-poeng vil Norges BNP øke med 841 milliardar dollar i 2090». Og Hanushek har foreslått at den offentlige skolen i USA skal sparke 5–10 prosent av lærerne som har dårligst testresultat. For da vil USA stige til topps på internasjonale rangeringer. Og, om en erstatter de dårligste lærene med gode vil det tilføre 112 trillioner dollar til USA sitt BNP.
Hanusheks ideologiske fortolking av forskningsresultater lokker også norske politikere. De griper inn i skolen med virkemidler der rekruttering, lønn og arbeidstidsavtaler som vil identifisere lærere basert på deres «effektivitet», deres evne til å få resultat. Derfor tror en òg at skolen kan bedres gjennom resultatlønn, ansvarliggjøring, og ved å fjerne det som hindrer dette; som arbeidstidsavtaler. Det er i denne myten KS fant begrunnelsen for å forkaste lærernes arbeidstidsavtale i fjor.
Slik har de praktiske konsekvensene av myten om drømmelæreren kommet mellom profesjonen og politikerne. For en satser på læreren. «Lærerne er skolens viktigste ressurs» står det jo i Sundvollenerklæringen. Men en satser ved å styre læreren. Læreren skal derfor ha lengre utdanning, men han får ikke bruke den til å ta selvstendige valg. Han skal styres og kontrolleres. Han må bruke «det som virker». Undervisningen skal standardiseres men han skal få prestasjonslønn. Han har ytringsfrihet, men får ikke fremme faglig kritikk.
Så hvorfor er dette ideologi? Jo, fordi der er ingen forskning som sier at drømmelæreren finnes. Drømmelæreren er en politisk visjon. Ingen lærere er så effektive som Hanushek sier. Det er ikke mulig å være drømmelærer hele tiden. Ideen om drømmelæreren tar nemlig ikke høyde for at barn lærer forskjellig, på forskjellig måte, i forskjellig alder, at noen lærer mer og bedre enn andre, at noen er forhindret av forhold som ligger utenfor skolen, at alle barn har forskjellig utgangspunkt, at ikke alle barn ender opp på samme sted i livet, og at testresultat ikke er den eneste måten å finne ut om barn lærer på. Og en ser bort fra sosial bakgrunn og foreldrenes utdanningsnivå som forklaring på elevprestasjoner.
I stedet sier mytefortellingen: Alle barn kan lære, uansett. Det finnes ingen unnskyldning om de ikke gjør det. Har ikke barna fremgang, bedre testresultat, er det læreren sin feil. Å vise til sosial bakgrunn eller utdanningsnivå som forklaring på elevresultat er bortforklaringer dårlige lærere bruker. For effektive lærere kan forbedre resultatene til alle barn hvert år. Dårlige lærere produserer ikke bedre testresultat. De må identifiseres og pålegges å bruke «det som virker». For effektive lærere gir, ifølge Hanushek, tre ganger så mye læring som en ineffektiv lærer, eller å ha tre effektive lærere «på rad» vil forandre elevens liv, men tre ineffektive lærere vil ødelegge fremtiden til eleven.
Slike mytefortellinger står i veien for en kunnskapsbasert debatt om skole. Når politiske argumenter blir til kamp om vitenskapelig sannhet oppstår et kappløp om å finne enkeltfakta som støtter poltikken. Dette kappløpet driver politikken bort fra vitenskapen og til forenklede «sannheter» om hva som «virker» og «ikke virker» i skolen. Det har lenge preget debatten om klassestørrelse og debatten om kvaliteten til læreren. Men det lager samtidig et rom der skillet mellom vitenskap og ideologi blir uklart og cherry-picking av forskerresultat og ideologisk fortolking av forskning blir vanlig. Det gir ikke en opplyst debatt. Det gir forvirring og dårlige politiske løsninger. Det er grunnen til lærernes harme.
Samtidig kan en se konsekvensene av ikke å lytte til lærerne: Rundt en av tre lærere i Norge har sluttet siden 2006. To av fem nyutdannede lærere slutter etter bare seks måneder. Og en av tre lærerstudenter slutter før de er ferdig utdannet lærer. Norsk skole går en stor lærermangel i møte. Og svaret på dette er å avskilte de som ennå holder stand. Det er nesten ikke til å tro.
