Avisen begrunner det med at «vettet er likt fordelt mellom mann og kvinne», og at det nå bare er cirka 20 prosent kvinner i AS-styrene.
«Det er på høy tid å bruke kraftigere lut», skriver Dagsavisen, som mener at min kritikk av forslaget er et «bevis for at regjeringen har valgt riktig linje».
Jeg har kalt forslaget en «utrolig avsporing», både fra det som nå er viktig i næringslivet og fra det som er viktig i likestillingsarbeidet.
Dagsavisen omtaler ASA-kvoteringen som en «suksess». Det er en sannhet med store modifikasjoner.
Etter min mening har vi andre utfordringer som er langt viktigere enn kjønnsbalansen i styrerommene.
ASA-styrene ble riktig nok fylt opp med minst 40 prosent kvinner litt raskere enn det ellers ville skjedd, men til en pris: Vi fikk en gruppe kvinnelige styregrossister, fordi man ikke tok seg tid til å bygge kompetanse på en mer ansvarlig måte.
Planen var imidlertid at kvoteringsloven også skulle ha mange andre positive virkninger på likestillingen i Norge: Den skulle føre til at vi fikk flere kvinner også i andre styrer, og til at vi fikk flere kvinnelige toppledere i ASA-selskapene og i andre selskaper. Den skulle påvirke holdningene i næringslivet, og den skulle føre til at vi fikk utnyttet kvinners kompetanse på en bedre måte. Den skulle påvirke jenters utdanningsvalg, og den skulle lede til bedre strategier, økt innovasjon, mer omstilling og økt lønnsomhet i selskapene.
Men lite av dette har skjedd, og i den grad noe har skjedd, er det umulig å påvise at det har med ASA-kvoteringen å gjøre.
Etter min mening har vi andre utfordringer som er langt viktigere enn kjønnsbalansen i styrerommene. Kjønnsbalansen i klasserommene, for eksempel, er enda dårligere enn den er i styrerommene.
Cirka 10 prosent av de ansatte i barnehagene er menn.
Cirka 25 prosent av lærerne i grunnskolen er menn. Andelen som søker seg til lærerutdanningene, er enda mindre.
Cirka 45 prosent av lærerne i videregående skole er menn, og andelen synker.
Kanskje Dagsavisen burde reflektere litt over årsakene til at politikerne, som selv er «eiere» og arbeidsgivere i offentlig sektor, ikke greier å gjøre noe med dette problemet?
Kan det være at det er lettere å vise «handlekraft» ved å vedta en lov som påbyr privat sektor å gjøre noe?
[ Synnøve Vereide Trampe: Hvorfor er det blitt så galt å moralisere? ]