Kan du ikke ta neste tog, da?

Første paragraf i Lov om likestilling og forbud mot diskriminering lyder slik:

Lovens formål er å fremme likestilling og hindre diskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder og andre vesentlige forhold ved en person. Med likestilling menes likeverd, like muligheter og like rettigheter. Likestilling forutsetter tilgjengelighet og tilrettelegging.

Loven stiller krav om universell utforming av både offentlige og private bygg og fartøy, og loven er ufravikelig.

Hvorfor tillater vi da at den brytes gang på gang, uten andre konsekvenser enn dem som rammer personene som blir diskriminert?

I forrige uke var Stiftelsen Dams styre samlet til vårt årlige styreseminar på et hotell på Østlandet. Et av styrets medlemmer, forbundsleder i Norges Handikapforbund Tove Linnea Brandvik, er rullestolbruker. Stiftelsen hadde derfor gjentatte ganger understreket for hotellet at universell utforming var et absolutt krav og at minst ett rom må være tilpasset rullestolbruk.

Vi fikk bekreftet at dette ikke var noe problem og at alle hensyn skulle ivaretas. Det samme gjelder togene til Vy, som vi reiste med til seminaret. Vy understreker på sine nettsider at reisende med funksjonsnedsettelser har rett til å reise med dem, forutsatt at de kan gjennomføre reisen på egen hånd, med egen ledsager eller ved hjelp av assistanse som tilbys på toget.

I teorien skulle turen bli en god opplevelse for hele styret. Dessverre er det særdeles lite samsvar mellom kart og terreng, noe som endte med at Brandvik måtte reise hjem i taxi, der hun måtte gjennomføre seminaret digitalt.

Første hinder var manglende adkomst på toget. Togsettet vi reiste med var med trinn og det må benyttes rampe, noe konduktøren ikke ville benytte. Han kunne fortelle at stasjonen vi skulle av på heller ikke var utstyrt med rampe så det ville ikke være mulig å komme av.

Brandvik fikk beskjed om å «ta neste tog». Etter en del diskusjon rasket konduktøren bryskt med seg rampen fra stasjonen der vi gikk på toget. Det er ingen underdrivelse at opplevelsen var at det var vi som «vanskelige».

Les svaret fra Vy her: Det skal være enkelt å reise med Vy

Vel framme på hotellet får vi beskjed om at det eneste rommet som er universelt utformet er leid ut til en annen person. Trass i bekreftelse på at dette skulle være tilgjengelig for oss, og gjentatte påminnelser på epost fra stiftelsen, var svikten total fra hotellet. Brandvik sto uten tilbud om overnatting.

Den ansatte ved hotellet prøvde å ringe sin egen sjef og flere andre hoteller i nærheten for å forsøke å få til et minnelig tilbud om overnatting et annet sted. Dessverre uten hell, og resultatet ble at Brandvik måtte reise hjem i taxi – en times biltur sent på kvelden.

Vi ble lovet en telefon fra hotellets direktør, men den kom aldri. Ikke at det ville gjort situasjonen særlig annerledes, men en beklagelse og anerkjennelse av at dette ikke er godt nok ville jo vært en start.

Hadde dette vært en enkeltstående hendelse kunne vi kanskje skrevet det på kontoen for særdeles uflaks og dårlig kundeservice. Dessverre er manglende tilgjengelighet et gjentakende problem. Det bekrefter både Brandvik og mange flere med henne, blant annet gjennom organisasjonene vi representerer.

Store ressurser må legges ned i å ringe, sende epost og få bekreftelser på at universell utforming er ivaretatt i møtelokaler, på restauranter og hoteller, og på offentlig transport. Omtrent like mange ganger er løftene null verdt, og historier som den vi opplevde er oftere regelen enn unntaket.

Nylig inngikk selskapet Norske tog en kontrakt på nye fjerntog verdt åtte milliarder kroner. Dessverre var universell utforming med trinnfri adkomst «ikke mulig» på togene som har en forventet levetid på 40 år. Vi mistenker at «ikke mulig» handler om «ikke prioritert», «ikke viktig» eller i verste fall «ikke økonomisk lønnsomt».

[ VY svarer: Det skal være enkelt å reise med VY ]

For det er både mulig, viktig og et ufravikelig, lovfestet krav å prioritere lik tilgang for alle. Så langt har samferdselsminister Jon Ivar Nygård avvist kritikken i sitt svar på spørsmål om saken fra stortingsrepresentant André N. Skjelstad (V).

Som det heter i loven «... med likestilling menes likeverd, like muligheter og like rettigheter. Likestilling forutsetter tilgjengelighet og tilrettelegging.»

Som samfunn svikter vi når vi ikke sørger for tilgjengelighet for alle. På individnivå er det sjokkerende og trist å være vitne til dyktige mennesker som nektes adgang til arbeids- og organisasjonsliv, til sosiale sammenkomster og deltakelse i demokratiske institusjoner.

Å være vitne til at Brandvik måtte reise hjem i en taxi etter middag fordi noen ikke synes det er viktig nok at hun deltar på lik linje med de andre styremedlemmene er forstemmende, direkte diskriminerende og krenkende.

For om et av våre styremedlemmer står igjen på perrongen mens vi andre sitter på toget, da er loven ikke verdt papiret den er skrevet på.

[ Funksjonshemmet? Det er bare å grue seg til å begynne på skolen ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen