Når digitalisering er et rettssikkerhetsproblem for bestemor

I dag kan du få alt du trenger av informasjon rett i lomma. Timeavtaler fra fastlegen tikker inn via Helsenorge, strømregningen dukker opp i Vipps og Altinn sender tekstmelding om at skattemeldingen har ankommet.

Alt dette gjør at Norge er i verdenstoppen av digitaliserte samfunn. Digitale tjenester og hjelpemidler skal være det som gir velferdsstaten et løft til neste nivå – effektivitet og tilgjengelighet i skjønn harmoni.

For å benytte deg av dine borgerrettigheter i dag, kreves det ofte en eller annen form for digital kompetanse. Dette gjelder alt fra å oppsøke helsehjelp, slå opp i lovverket eller søke om offentlige stønader.

Mangfoldet – eller virvaret – av digitale tjenester har mange fordeler – særlig for den som er god på å ta disse i bruk.

Men for den som ikke vokste opp med datamaskin eller smarttelefon, eller for den som synes tastatur uten taster og internett er uforståelig, blir digitaliseringen mer som en barriere enn et hjelpemiddel.

Når digitale ferdigheter og kompetanse er en forutsetning for å ta del i det offentliges tjenestetilbud, risikerer vi at deler av befolkningen blir ekskludert fra å ta del i og benytte seg av rettighetene de har krav på.

Utfordringen ligger i at den digitale utviklingen av ulike tjenestetilbud skjer så fort at det er vanskelig for eldre å holde tritt med den.

Til tross for stadig bedring i og fokus på den eldre gardes digitale kompetanse, viser tall fra SSB at høy alder og pensjonisttilværelse fortsatt øker risikoen for å falle utenfor et digitalt samfunn.

Det er ikke mangel på internettilgang eller digitale verktøy som er hovedproblemet. Utfordringen ligger i at den digitale utviklingen av ulike tjenestetilbud skjer så fort at det er vanskelig for eldre å holde tritt med den. Når rekkevidden på digitale tjenestetilbud omfatter helt sentrale deler av samfunnet og velferdsstaten, vokser konsekvensene for de eldre i takt med digitaliseringen.

Mange eldre søker hjelp fra sine nærmeste for å fungere i deres påtvungne digitale liv og samhandling, men ikke alle har denne muligheten. Den raske digitaliseringen bidrar dermed til å øke skillet mellom den som har ressurser i bakhånd, og den som ikke har det.

Når informasjon om hjelp til digitale ytelser også finnes på nett, befinner den rådløse seg i en paradoksal situasjon. Hjelpen til selvhjelp finnes, men er likevel utilgjengelig for den som trenger det mest.

[ «Folk har sett Matrix-filmene, og ser for seg at maskinene er i ferd med å overta og utrydde mennesket» ]

Digitaliseringens raskt voksende rolle gjør at digital forståelse er en forutsetning for å delta i alle sentrale samfunnsområder. Den utbredte digitaliseringen av samfunnet resulterer i at manglende digital kompetanse og utenforskap blir et rettssikkerhetsproblem.

Spesielt eldre, men også andre med lav digitalkompetanse presses ut av samfunnsdeltakelsen på både sosiale og rettslige plan. Sluttstykket er at helt grunnleggende rettigheter trues og blir vanskeligere å realisere.

Samfunnet plikter å møte den enkeltes behov for at den skal kunne delta i samfunnet på lik linje som andre. Det offentlige må av den grunn å ha tjenester som er så brukervennlige som mulig.

Kun på denne måten kan man sikre at også de med lav digitalkompetanse finner fram til og kan sikre sine grunnleggende rettigheter i samfunnet.

[ Seniornett om betaling for e-post: Ingen skam å snu, Telenor! ]

[ Parterapeut og sexolog: Legg bort den ¤%&/# mobilen. I hvert fall av og til, for å være fysisk sammen med den partneren du har valgt ]