Det er ingen som per i dag har definisjonsmakten på hva god og nødvendig omsorg faktisk innebærer. Likevel virker det som om venstresiden av norsk politikk har tilegnet seg denne makten.
Dette gjør de ved å til stadighet innføre ordninger og komme med forslag som skal fjerne ansvar og stress for barn og unge.
Skolepolitikken kan fungere som et belysende eksempel.
Her går venstresiden blant annet inn for å fjerne eksamener og karakterer fra grunnskolen, utsette tidspunktet på dagen for skolestart slik at barn og unge kan stå opp senere, og legge skylden på skolen og lærerne dersom ikke samtlige elever er inkludert i klasserommet og fått en tilpasset opplæringsplan.
Tanken som ligger bak flere av forslagene er for så vidt gode på sin måte, men jeg blir noe bekymret over de konsekvenser som følger av å føre en slik snillisme overfor barn og unge.
For noe av det aller viktigste vi som medborgere og foreldre utøver, er å forberede våre barn og unge på livet slik at de mestrer dette på en god måte. At vi mestrer våre liv, er jo en forutsetning for en god samfunnsdeltakelse og vår velferdsstat.
Barn og unge skal heller ikke lese tekster som kan virke støtende eller krenkende, dette tar tross alt sensitivitetslesere seg av.
Ved å fjerne eksamener, karakterer, krav til tidlig oppmøte og andre faktorer som representerer plikt og ansvar, reduserer vi barn og unges mulighet til å utvise livsmestring i en mer voksen alder.
Hvorfor? Jo, fordi livet er på ingen måte en dans på roser.
Vi må alle takle å bli konfrontert med situasjoner og omstendigheter som på ingen måte er ønskelige i løpet av våre liv. Å håndtere konflikter slik de kommer og fortoner seg med andre, kjempe på arbeidsmarkedet og leve med forventninger om måloppnåelse, gjerne med korte frister, er noe de aller fleste av oss møter i våre liv. Gjerne også gjentatte ganger.
Hele vårt velferdssystem er også designet og laget for å hjelpe de få, ikke en stor del av befolkningen. Vårt samfunn forutsetter rett og slett at vi alle skal mestre våre liv.
[ Kjell Werner: Skulking er et problem ]
Å sy puter under armene på barn og unge vil, etter mitt skjønn, være en lite formålstjenlig tilrettelegging for en sterk, robust og velfungerende velferdsstat også i årene som kommer. Allerede nå ser vi klare utviklingstendenser som er alarmerende.
Det rapporteres om flere unge i uføresystemet. Skolevegring og frafallet i skolen generelt er økende. Barn er mindre i stand til å løse problemer på en forsonende og konstruktiv måte, da det meste blir løst for dem av voksne. Barn og unge skal heller ikke lese tekster som kan virke støtende eller krenkende, dette tar tross alt sensitivitetslesere seg av.
At alle skal oppleve støtte, omsorg og inkludering er selvfølgelig viktig. Likevel bør det gå en grense for hvor mye lettere og bedagelig vi skal gjøre hverdagen til våre oppvoksende generasjoner. Å oppdra mennesker til å være prinser og prinsesser er nok ikke det mest fornuftige vi som samfunn og foreldre gjør.
Omsorg er også det å sette krav til mennesker. Omsorg er også å utsette barn og unge for ansvar og stress. Å dulle med barn og unge i den grad som nå gjøres, er ikke å vise omsorg.