Nylig tok Oslo Arbeiderpartis ordførerkandidat Rina Mariann Hansen til orde for å heve minimumssatsene for trygd til et nivå det er mulig å leve av. Det støtter jeg.
Hansen mente også at arbeidslinja er et fryktelig begrep. Der er vi ikke enige, men jeg mener arbeidslinja i større grad dreier seg om to barrierer vi må snakke mer om, som stiller ulike krav til politisk tilnærming.
Den første barrieren handler om uoppnåelige kompetansekrav.
Personer med liten eller ingen utdanning blir ufrivillig ekskludert fra arbeidsmarkedet på grunn av høye krav i mange stillinger som de ikke kan fylle, selv om de var ressurssterke og selvstendige før de kom til Norge. Og selv om de er motiverte for å jobbe, er friske og ønsker å være økonomisk uavhengige som alle andre.
Arbeidslinjen er bærebjelken for vellykket integrering. Men kvalifikasjonene som kreves av arbeidsmarkedet er ikke forenlig med ressursene de bringer med seg, samtidig mangler integreringen individuelt tilpasset og tett oppfølging.
Derfor blir mange ufrivillig trygdemottakere på grunn av dagens arbeidsmarked. Og dette er ikke i tråd med integreringspolitikkens mål.
[ AAP-aksjonen: Dropp arbeidslinja, innfør velferdslinja ]
Den andre barrieren handler om fordommer. Vi vet at unge mennesker som har utdannet seg i Norge, likevel har utfordringer med å få jobb på grunn av hudfarge, bekledning eller «rart navn». Når det norske arbeidsmarkedet viser seg å ikke være like enkelt, begynner de å søke jobb i andre land.
Det er mennesker med studielån å betale, hus å kjøpe og familie å stifte. De er flerspråklige, flerkulturelle og har mye kompetanse. Dette taper det norske samfunnet på. Etterspørselen etter arbeidskraft i Norge vil trolig bli større framover, og særlig innenfor enkelte sektorer. Vi har ikke råd til å miste denne arbeidskraften.
For å opprettholde og finansiere en bærekraftig velferdsstat kreves det høy sysselsetting av oss alle, både faglærte og ufaglærte, og vi er nødt til å fjerne alle unødvendige barrierer.
Arbeidslinjen skal bestå, men det kreves strukturell endring og en nyansering av begrepet. Jeg håper Arbeiderpartiet nå baner veien for det. Vi trenger også at institusjonene innen høyere utdanning bidrar som gode brobyggere for sine studenter mellom overgangen fra utdanning til arbeid.
Den viktigste brikken for å løse disse utfordringen knyttet til arbeidslinjen er arbeidslivsorganisasjonene. De må på banen i større grad. Jeg håper arbeidslivsorganisasjonene øker sin mangfoldskompetanse og blir en del av debatten.
[ Kjell Werner: Det handler ikke bare om at det skal lønne seg å jobbe. Det må Ap-landsmøtet huske ]
