Etter at de sjokkerende søkertallene til lærerutdanningene kom denne uken, har mange understreket viktigheten av å ikke snakke vondt om lærerutdanningene.
Heller enn å presentere løsninger på problemet, advares det om at vi må være forsiktige med å snakke ned lærerutdanningene og yrket.
Dette er å begynne i helt feil ende. Nå må vi som bryr oss om lærerprofesjonen adressere utfordringene. Vi må ta utfordringene ved roten, og ikke prøve å skryte oss ut av problemene i lærerutdanningene.
Til slutt så bunner dette ut i at vi må handle, og da må vi være enige om utgangspunktet for å finne gode løsninger.
Realiteten er at studentene er misfornøyde. Vi får færre og færre som ønsker å bli lærere i framtida. Det er ikke én enkel forklaring på dette, men vi må ikke glemme at de som vil bli lærere skal gjennom et helt utdanningsløp før de trer ut i barnehager og skoler.
Derfor er vår oppfordring til alle som kan gjøre noe med saken: Lytt til lærerstudentene. Vi har lenge pekt på at det må mer av yrket vårt inn i utdanningen vår. De som studerer til å bli lærere, gjør det fordi de vil utgjøre en forskjell for barn og elever i barnehager og skoler. Ikke fordi det er et varmt offentlig ordskifte.
Det må være mer praksis, men kanskje aller viktigst, den praksisen vi har må bli enda bedre.
Vi har et felles ansvar. Regjeringen, lærerne, universitetene og høyskolene og studentene må gå sammen for å motarbeide utviklingen. Vi trenger at lærerutdanningene blir mer yrkesrettet.
Det må være mer praksis, men kanskje aller viktigst, den praksisen vi har må bli enda bedre. Det er ikke nok ressurser til å følge opp studentene, og da blir praksis ofte en stor skuffelse. Studentene sier at om praksis gjøres på en god måte, så er praksisoppholdet den beste opplevelsen under studietiden. Men om det er en dårlig praksis, er praksisen den største grunnen til at studenter mistrives.
Dette resulterer i et stort frafall under utdanningene. Det er gjennom praksis grunnlaget for yrkeslivet legges. Det er her studentene får gjort det de ønsker, nemlig utgjøre en forskjell. Derfor er god praksis det viktigste som kan gjøres med lærerutdanningene for å snu skuta.
For det er ikke for sent å snu utviklingen. Men vi kan ikke skryte oss vekk fra at det er halvparten så mange som har lyst til å studere på flere av lærerutdanningene, enn det var for noen få år siden. Dette må vi snakke om. Uten en god diskusjon rundt utfordringene, blir det vanskelig å komme med gode løsninger på utfordringen.
Vi er bekymret for at, i et ønske om å ikke svartmale, så minskes rommet for å diskutere åpent og ærlig om hvordan vi sammen løser dette. Det er det vi vil. Vi ønsker å sammen med hele lærerfeltet ha gode diskusjoner for å finne gode løsninger.
For vi kan ikke skryte oss ut av problemet.