Etter at ChatGPT ble lansert, er jeg som norsklærer bekymret for om man identifiserer dette verktøyet som den Trojanske hesten den er. Kunnskapsminister Tonje Brennas holdning i VG 16.01, om å «omfavne» tjenesten beroliger heller ikke.
De mest teknologioptimistiske kommer med liknelser om at det også var en overgang fra fjærpenn til skrivemaskin, underforstått at det er bakstreversk å holde igjen. Det lanseres nye ideer for vurdering i skolen og mange mener vi bør legge vekt på muntlig deltagelse. Er det bare å hive skrivingen på båten kanskje? Hvorfor ikke overlate skrivingen til en robot først som sist?
[ Tiril ble låst inne i toget i fem timer: Krav om erstatning ble blankt avslått ]
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/NYELNGTTABEZRNYKKDJXSYXFBY.jpg)
Et opplagt «hinder» er at læreplanen i norsk forteller at elevene skal lære seg å skrive, som er «en måte å utvikle og strukturere tanker på». Så lenge læreplanene ikke endres, er politikerne nødt til å utstyre skolene og lærerne med infrastruktur som gjør dem i stand til å utføre arbeidet sitt. Det å skrive kan ikke tolkes som å sette i gang ChatGPT, like lite som det å synge en sang er det samme som å sette på Spotify. Å gi læreren kontroll over klasserommet må derfor være en strukturell oppgave som ikke kan overlates til den enkelte skole og lærer.
Andre argumenter for å hegne om skriveferdighetene, er imidlertid mer grunnleggende og har gyldighet utover nasjonale læreplaner. For hva lærer du egentlig når du skriver? Det er i grunnen ganske mye.
Du utvider ordforråd, modner og det formes innsikter. Mange setninger klores ned med stor anstrengelse – fordi det er tungt å tenke. Men det skapes etter hvert en tillit til at språket kan brukes til å uttrykke noe du selv mener, at det kan brukes til å stå opp for en sak eller forsvare noe. Gjennom øvelse i refleksjon og drøfting, vil øynene åpnes for at det ofte er ulike sider av en sak.
[ Fikk femmer på oppgave skrevet av kunstig intelligens ]
En egenkomponert tekst skiller seg fra et produkt som en shampoflaske ved at den bærer med seg en utsagnsposisjon. En tekst skrevet av KI mangler det. Både situasjonen og avsenderen påvirker tolkningen av budskapet. Det å skrive en tekst innebærer en trening i å tilegne seg en slik utsagnsposisjon og gripe en rolle. Gjennom å finne egne ord og bygge resonnementer, må du tenke gjennom om dette er noe du står for. Et utsagn er en handling, en måte å virke i verden på.
Treningen i det å ta ansvar for den handlingen det er å bruke språket, er også viktige skritt i dannelsen av politisk bevisste mennesker. Språktrening og språkansvar er blant demokratiets minste byggesteiner og vi kan ikke overskue farene ved å la dem smuldre opp.
Da det norske skolevesenet ble etablert på 1700-tallet, var hovedformålet at elevene skulle lære religiøse tekster. I eneveldet Danmark-Norge var det overhodet ikke noe mål å skape politisk våkne borgere. Man fokuserte på papegøyeaktig opplesning og etterplapring. Siden den gang har skolen jevnt og trutt gått i en demokratiserende retning og de siste tiårene har det å skape selvstendig tenkende individer vært en av skolens viktigste oppgaver. Skriveopplæringen er en selvfølgelig del av dette.
Man kan ikke argumentere mot en teknologisk utvikling, men man kan velge på hvilken måte man vil bruke den. Vi må ha det klart for oss at ChatGPT representerer noe kvalitativt annet enn overgangen fra fjærpenn til skrivemaskin. For både fjærpenn og skrivemaskin var instrumenter for å fastholde den menneskelige tanken.
Med KI er det omvendt, den menneskelige tanken abdiserer og lar maskinen overta. Mennesket er selv blitt instrumentet som tjener maskinen slik at den best kan fungere.
Det digitale inntoget har lenge bidratt til en økt etteraping av tekster og tanker og er en trussel mot originalitet og selvstendighet. Med ChatGPT kan dette nå nye høyder.
Kunnskap er makt, sier en eldgammel innsikt, og innunder dette hører også kunnskap til å bruke språket. Når vi nå ser et revolusjonerende verktøy innta verden er det viktig å være årvåkne. Vi har ikke råd til å bli dårligere språkbrukere. En årelating av menneskets språk og oppmerksomhet innebærer å tappe ut vår makt. Til fordel for hvem?
[ Å lure en robot? Det er viktig, det! Å lure en robot? Det er viktig, det! ]