Tenk deg at du ikke er orienteringsløper, men heller ikke desorientert. Bare en helt vanlig, bevegelseshemmet gubbe (80) med stokk som lander på Gardermoen med Sarajevo-flyet klokka ett om natta.
Du har sjekka med VY-appen at alle tog har gått for natta og ser for deg en drøy drosjetur til Kolsås i Bærum. Med kofferten og Sarajevos tunge taxfree-pose på flyplassens bagasjetralle, som er den perfekte gåstol, entrer jeg ankomsthallen.
Der, som en hilsen fra oven, sender en lystavle bud om at det skal gå et flytog kl. 02.20 fra spor 3. En totalt ukjent, men mirakuløst tilpasset togavgang. Siden jeg ikke finner noen anvisning om hvor spor 3 er, kontakter jeg mannen bak Flytogets infodesk i hans avkrok og forteller om budet fra lystavlen.
Han stirrer forvirret opp fra paden sin: «Hvilken lystavle?»
«Den skrått over hodet ditt» orienterer jeg ham, og legger til opplysningen om at «toget er kansellert mellom Oslo S og Drammen».
«Da får du kjøpe billett til Oslo S på automaten der borte».
[ Mindre sommertrafikk i år – men flere ulykker i første halvår ]
Dette er starten på Flytogets sommerorientering. Neste post er spor 3, som ikke finnes på noen infotavle. Spor 1 og 4 er greie, men hvor er spor 3? Jeg spør gutta på den trillende arbeidsplattformen som sviver rundt i ankomsthallen.
De ruller ut noen infoplakater som raskt klistres over henvisningen til spor 4, både over rulletrapp- og heisadkomst, med den nyorienterende meldingen «til spor 3 og 4».
Aha, jeg er på rett spor og klokka er bare 02.10. Jeg tar heisen ned til spor 3, der et dusin reisende venter spent på at dørene til Flytoget skal åpne seg. Da dukker plutselig en togvertinne opp og melder at vi står på feil side av toget, vi må over på spor 1 for å slippe inn: – Det rekker dere på fem minutter.
Med taxfree-gåstol, koffert og stokk på tvers går løpet via heisen opp til ankomsthallen, forbi arbeidsplattformen som heier, og ned heisen til plattform 1, der bare de som hadde løst sin billett på automaten oppe, slipper igjennom.
Stakkars de to eldre damene som trodde de kunne løse billett på toget. De ble ikke med da dørene klappet igjen bak meg.
Underveis mot Oslo S får vi opplyst at det går «buss for tog» for de som skal videre. «Men jeg har jo bare togbillett til Oslo S og skal til Sandvika», sier jeg. «Det ordner seg», sier flytogvertinna.
På Oslo S står flytogvertinner i gule vester og viser vei til bussen. Som hjelpetrengende, gammel gubbe blir jeg tatt godt hånd om, og den gule vesten med den hyggelige damen inni, sørger for at kofferten og Sarajevo-posen kommer den lange turen fram til «buss for tog», og at sjåføren blir orientert om at jeg og bagasjen skal losses i Sandvika.
[ – Kablene er hovedårsaken til at strømprisene har gått bananas ]
Etter en tur i Operatunnelen og en trafikktom vestkorridor gir sjåføren gass, og idet vi passerer Høvik har vi takeoff-fart inne – «buss for fly»? Vi ligger i venstre fil og jeg skriker til busspiloten: «Har du glemt Sandvika?»
Med et rykk kaster han den svære busskroppen over to filer og treffer avkjøringsfila til Sandvika på millimeteren. Kjære hjerte, må du banke så høyt? Busspiloten taxer fram til terminalen og setter meg mykt av med koffert, taxfree og stokk.
Jeg må bare takke Flytoget, dets vertinner og piloter for et usedvanlig spennende orienteringsopplegg denne sommernatten.
Men hele denne uken har et spørsmål gnaget meg:
«Hva skylder jeg Flytoget?»