Først, hvor alvorlig er situasjonen? Den er kritisk. 193 millioner mennesker i 53 forskjellige land var rammet av alvorlig matmangel i 2021. Det er en økning på rundt 40 millioner fra året før, ifølge Verdens Matvareprogram. Akkurat nå er 48,9 millioner, nesten ni ganger Norges befolkning, på randen av hungersnød - det mest alvorlige nivået på matmangelskalaen.
Mange vil dø av sult om ikke hjelpen kommer fram.
I Somalia står 350.000 barn i fare for å dø av sult i løpet av sommeren. I Afrikas Sahel-region risikerer mer enn en tredjedel av alle barn under fem år å sulte i de kommende ukene. Og i Afghanistan går 9,6 millioner barn sultne hver dag som følge av den verste sultkrisen registrert i det krigsherjede landet noensinne.
Hvorfor øker matmangelen og sulten flere steder nå? En del av svaret ligger i dietten sultkrisen livnærer seg på: En dødelig cocktail av koronapandemi, fattigdom, krig, tørke og menneskeskapte klimaendringer.
[ Barn på flukt er blitt storpolitikk ]
En fellesnevner for mange av landene som rammes av økende matmangel er at regnet uteblir, mens periodene med ekstrem tørke oppstår hyppigere og varer lengre enn tidligere. Kuer, geiter og kornavlinger dør. I tillegg har den økonomiske nedgangen som følge av koronapandemien, gjort verdens fattigste enda fattigere. Mange har mistet store deler av livsgrunnlaget sitt, samtidig som matprisene har skutt i været. Krigen i Ukraina har ført til at prisen på matvarer som hvete og matolje har eksplodert, og det har forsterket matmangelen i en rekke land hvor sulten er i ferd med å spre seg.
Men disse forholdene alene forklarer ikke hvorfor sulten stadig vender tilbake. Hvordan havnet vi her igjen? Svaret kan oppsummeres med to ord: Politisk vilje. Eller rettere sagt, mangelen på den.
Et gjentakende kjennetegn ved sultens historie er at krisene får vokse seg store på grunn av politiske fiaskoer. Verdenssamfunnet reagerer ofte for sent, selv om varsellampene blinker lang tid i forkant. Et dystert eksempel på det er sultkrisen som rammet Somalia i 2011. Mer enn en kvart million mennesker sultet i hjel, halvparten av dem barn under fem år, fordi det internasjonale samfunnet ikke reagerte i tide.
I kjølvannet av krisen erklærte verdenssamfunnet at en slik katastrofe aldri skulle skje igjen.
[ Det tas noen tøffe valg i kjølvannet krigen. Et av dem er hvilke som skal bli overlatt til å sulte ]
Nå, mer enn ti år senere, kan én person dø av sult hvert 48. Sekund om det ikke gjøres mer for å avverge en sultkatastrofe på Afrikas Horn, ifølge anslag i en ny rapport fra Redd Barna og Oxfam. I mer enn to år har varsellampene blinket. I mer enn to år har verden lukket øynene. De helt nødvendige investeringene i forebyggende og akutte hjelpetiltak har uteblitt, ikke bare i østlige Afrika, men også i en rekke andre land og regioner i verden hvor matmangelen har fått vokse seg stor.
Det er for sent å avverge den globale sultkrisen, men det er ikke for sent å redde liv. På kort sikt er det behov for mer penger til det akutte hjelpearbeidet i de hardest rammede områdene i verden. Men nødhjelp alene er ikke løsningen over tid.
Brannslukning i dag vil ikke forhindre nye branner i framtiden.
Skal sulten bekjempes en gang for alle må det politisk vilje til. Mange land mangler fremdeles motstandskraft når ekstremværet rammer, matprisene går til himmels, krigen herjer og fattigdommen øker.
Derfor må myndigheter i utsatte land, med hjelp fra rike land, satse mer på utbygging av velferdsordninger for å gjøre lokalbefolkningen robuste i møte med kriser. Det må investeres mer i systemer for forebygging og tidlig varsling av ekstreme værfenomener som kan true matsikkerheten. Og vi må bli flinkere til å dele data og risikoanalyser på tvers av myndigheter, bistandsorganisasjoner og lokale aktører, slik at vi kan forutsi krisene før de oppstår.
Sultkrisen viser med all sin gru hvordan land som bidrar minst til klimaendringene også er de som rammes hardest av dem. Hvor ille det vil bli i framtiden, avhenger av innsatsen vår her og nå. Framover trengs det minst 500 milliarder til klimatilpasning og katastrofeforebygging i lav- og mellominntektsland hvert år, og rike land som Norge må bidra mer. Og om ikke verden kutter utslippene drastisk og når 1,5-gradersmålet, vil dagens ettåringer oppleve nesten tre ganger mer tørke og avlingssvikt i sin levetid, sammenlignet med de som er 60 år.
Det er veldig bra at den norske regjeringen foreslår å øke bevilgningen til matsikkerhet i revidert budsjett. Det trengs sårt. Med krigen i Ukraina har vi sett hvordan verdenssamfunnet klarer å mobilisere enorme hjelperessurser, så lenge det finnes politisk vilje og mot til å gjøre det. Nå må vi se den samme investeringsviljen til å redde folk fra å dø av sult, og forebygge framtidige sultkriser.
Først da kan kanskje den tilbakevendende historien om sulten en dag forbli historie.
