Forrige uke våknet jeg litt over fem, av russiske transporthelikoptre som kom tett til en gjørmete flystripe like ved. Redd Barnas leir i Bor i Sør-Sudan ligger nemlig rett under innflygingen til stedets lille flyplass, og helikoptrene, som er operert av Verdens matvareprogram (WFP) tar nå i bruk alle døgnets lyse timer for å frakte forsyninger. Hele delstaten Jonglei, hvor Bor er administrativ hovedstad er i ferd med å bli rød på de humanitære organisasjonenes sultkart. Om tre måneder kan det være mørkerødt.
Men selv om helikoptrene går i skytteltrafikk fra Bors lille gjørmestripe trappes ikke innsatsen opp her, den skaleres ned. WFP har måttet kutte rasjoner og ambisjoner i Sør-Sudan grunnet høyere mat- og transportpriser, samtidig har antallet sørsudanere man anslår vil trenge humanitær hjelp gått fra 8,3 millioner i fjor, til 8,9 millioner i år. Sju millioner skal få en eller annen slags støtte fra WFP.
Sør-Sudan har siden uavhengigheten fra Sudan for elleve år siden falt stadig nedover i en tilsynelatende endeløs humanitær krise. De røde flekkene på sultkartet har blitt mer omfattende siden borgerkrig brøt ut sent i 2013. Særlig ille var det umiddelbart etter at en kort fredelig periode i 2015, ble avløst av ny krig i 2016. Det påfølgende året var et dårlig år i hele regionen, som også omfatter land som Etiopia og Somalia.
Den gang, i 2017, ble sult avverget på Afrikas horn fordi man plukket opp signalene tidlig. I år ser det annerledes ut. Varslingssystemet som er ment å gi det internasjonale samfunnet en tidlig start for å hindre hungersnød har stått og kimet en stund, men politiske og økonomiske forhold både i regionen og internasjonalt gjør det vanskelig å høre. I Etiopia har krigen i Tigrayprovinsen gjort forholdet mellom myndighetene og det internasjonale samfunnet anstrengt, og humanitære aktører slipper knapt til. Sør-Sudan er ikke akkurat høyt på agendaen hos noen lenger. Alt i alt regner FN med at tjue millioner mennesker i Somalia, Etiopia, Sør-Sudan og Kenya kan trenge hjelp for å komme seg gjennom 2022. Men det er akkurat nå ikke nok penger til å betale for denne hjelpen.
I tillegg til å drive mat- og transportprisene oppover, tar Ukraina det meste av oppmerksomheten. Med oppmerksomheten forsvinner også andre midler enn de FN har til rådighet. Humanitære aktører som har trålet rundt på Afrikas horn i tiår, kutter ned. Hjelpearbeidere på søken vekk fra kummerlige forhold i Sør-Sudans hovedstad Juba, får jobbtilbud i Europa. Og det er ikke bare i Norge at penger tas fra bistandsbudsjett for å avhjelpe flyktninger fra Ukraina hjemme. I Bor, i Sør-Sudan, og i regionen er det bare å forberede seg på en tøff landing. Det kan de også gjøre i Mali, og Nigeria, i Den demokratiske republikken Kongo, i Etiopia og Somalia. Det humanitære samfunnet kutter, og det gjør de over hele linja.
Ingen behøver å sulte i vår tid. Sult skyldes ikke mangel på mat
Ingen behøver å sulte i vår tid. Sult skyldes ikke mangel på mat, den skyldes konflikt, dårlig styresett, og i siste fall, et internasjonalt samfunn som ser en annen vei. Siden de store sultkatastrofenes tid på 1980-tallet, har man utviklet gode rutiner for å stoppe en matvarekrise fra å utvikle seg til sultkatastrofe. Men det er kostbart, og det krever politisk vilje. Det er viktig å huske på at direkte matutdeling er siste utvei, aller helst bør man styrke landenes egen mulighet til å brødfø egen befolkning. Men noen ganger, som akkurat nå på Afrikas horn, og i det stadig ikke helt stabile Sør-Sudan, så må man ty til nødhjelp. Og når det ikke er nok av den, må personell, som de jeg møter i Sør-Sudan begynne å ta umulige valg.
[ Tusenvis på flukt fra vold: – Mange bor fortsatt rett på bakken ]
Når dere leser dette har jeg reist til et annet sted i Sør-Sudan som er i ferd med å endre farge fra oransje, til rødt, på et fly operert av WFP. De jeg møter på veien, i mange tilfeller flyktninger i eget land, er allerede sultne. Og de har hørt at det blir kutt i maten. Jeg vet ikke hva jeg skal si når de spør meg om hvorfor det skjer. Men jeg vet at noen må svare for dette.