Kommentar

Hvem skal dø?

Det tas noen tøffe valg i kjølvannet av Russlands krig mot Ukraina. Et av dem er hvilke som skal bli overlatt til å sulte, og kanskje dø.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Forrige uke våknet jeg litt over fem, av russiske transporthelikoptre som kom tett til en gjørmete flystripe like ved. Redd Barnas leir i Bor i Sør-Sudan ligger nemlig rett under innflygingen til stedets lille flyplass, og helikoptrene, som er operert av Verdens matvareprogram (WFP) tar nå i bruk alle døgnets lyse timer for å frakte forsyninger. Hele delstaten Jonglei, hvor Bor er administrativ hovedstad er i ferd med å bli rød på de humanitære organisasjonenes sultkart. Om tre måneder kan det være mørkerødt.

Men selv om helikoptrene går i skytteltrafikk fra Bors lille gjørmestripe trappes ikke innsatsen opp her, den skaleres ned. WFP har måttet kutte rasjoner og ambisjoner i Sør-Sudan grunnet høyere mat- og transportpriser, samtidig har antallet sørsudanere man anslår vil trenge humanitær hjelp gått fra 8,3 millioner i fjor, til 8,9 millioner i år. Sju millioner skal få en eller annen slags støtte fra WFP.

Sør-Sudan har siden uavhengigheten fra Sudan for elleve år siden falt stadig nedover i en tilsynelatende endeløs humanitær krise. De røde flekkene på sultkartet har blitt mer omfattende siden borgerkrig brøt ut sent i 2013. Særlig ille var det umiddelbart etter at en kort fredelig periode i 2015, ble avløst av ny krig i 2016. Det påfølgende året var et dårlig år i hele regionen, som også omfatter land som Etiopia og Somalia.

Den gang, i 2017, ble sult avverget på Afrikas horn fordi man plukket opp signalene tidlig. I år ser det annerledes ut. Varslingssystemet som er ment å gi det internasjonale samfunnet en tidlig start for å hindre hungersnød har stått og kimet en stund, men politiske og økonomiske forhold både i regionen og internasjonalt gjør det vanskelig å høre. I Etiopia har krigen i Tigrayprovinsen gjort forholdet mellom myndighetene og det internasjonale samfunnet anstrengt, og humanitære aktører slipper knapt til. Sør-Sudan er ikke akkurat høyt på agendaen hos noen lenger. Alt i alt regner FN med at tjue millioner mennesker i Somalia, Etiopia, Sør-Sudan og Kenya kan trenge hjelp for å komme seg gjennom 2022. Men det er akkurat nå ikke nok penger til å betale for denne hjelpen.

I tillegg til å drive mat- og transportprisene oppover, tar Ukraina det meste av oppmerksomheten. Med oppmerksomheten forsvinner også andre midler enn de FN har til rådighet. Humanitære aktører som har trålet rundt på Afrikas horn i tiår, kutter ned. Hjelpearbeidere på søken vekk fra kummerlige forhold i Sør-Sudans hovedstad Juba, får jobbtilbud i Europa. Og det er ikke bare i Norge at penger tas fra bistandsbudsjett for å avhjelpe flyktninger fra Ukraina hjemme. I Bor, i Sør-Sudan, og i regionen er det bare å forberede seg på en tøff landing. Det kan de også gjøre i Mali, og Nigeria, i Den demokratiske republikken Kongo, i Etiopia og Somalia. Det humanitære samfunnet kutter, og det gjør de over hele linja.

Ingen behøver å sulte i vår tid. Sult skyldes ikke mangel på mat

Ingen behøver å sulte i vår tid. Sult skyldes ikke mangel på mat, den skyldes konflikt, dårlig styresett, og i siste fall, et internasjonalt samfunn som ser en annen vei. Siden de store sultkatastrofenes tid på 1980-tallet, har man utviklet gode rutiner for å stoppe en matvarekrise fra å utvikle seg til sultkatastrofe. Men det er kostbart, og det krever politisk vilje. Det er viktig å huske på at direkte matutdeling er siste utvei, aller helst bør man styrke landenes egen mulighet til å brødfø egen befolkning. Men noen ganger, som akkurat nå på Afrikas horn, og i det stadig ikke helt stabile Sør-Sudan, så må man ty til nødhjelp. Og når det ikke er nok av den, må personell, som de jeg møter i Sør-Sudan begynne å ta umulige valg.

Når dere leser dette har jeg reist til et annet sted i Sør-Sudan som er i ferd med å endre farge fra oransje, til rødt, på et fly operert av WFP. De jeg møter på veien, i mange tilfeller flyktninger i eget land, er allerede sultne. Og de har hørt at det blir kutt i maten. Jeg vet ikke hva jeg skal si når de spør meg om hvorfor det skjer. Men jeg vet at noen må svare for dette.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen